«Jeg tror ikke på Gud», sier forfatteren og ateisten Bjørn Stærk i sin bok om Jesus og kristendommen, «men», sier han videre, «den guden jeg ikke tror på, har sans for humor. Ingenting får Gud til å le så mye som mennesker som gjør seg større enn de er».
Da jeg skulle lese igjennom og øve høyt på dagens bibeltekst, Paulus’ tale til de atenske menn på Areopagos, så kjente jeg litt på dette – med å skulle gjøre seg større enn man er. Litt fordi Paulus sånn som jeg ser han for meg som taler – dette er kanskje litt fordomsfullt sagt, men jeg ser han for meg som en stor, sterk, karismatisk type som er ganske sikker på at han selv har rett. Her står han omringet av et råd av gamle, kloke og skjeggete menn – greske filosofer, eliten i Aten – stoikere og epikurere - på Areopagos-høyden, kanskje ser han opp mot Akropolis-tempelet. Jeg kjente litt på at jeg måtte «manne meg opp» for å lese og fremføre denne teksten. Heldigvis hjalp det litt at jeg hadde på meg et antrekk som er i gresk stil, litt sånn toga-aktig.
Etter å ha jobbet litt mer med teksten, så ble jeg fortsatt sittende med spørsmålet – gjør Paulus seg større enn han er? Møter han de menneskene han taler for på en god måte? Eller er han litt arrogant, blåser seg litt opp? Og spørsmålet som naturlig nok melder seg på en dag som denne - Er Paulus et prekenideal for oss nyutdannede prester? For hva er det Paulus gjør her i denne talen? Han går jo sånn jeg ser det, ganske hardt og frimodig ut i starten av talen der han sier til grekerne – den guden dere tilber uten å kjenne, på et alter for en ukjent gud, den forkynner jeg for dere! Litt sånn – Nå skal dere høre hvem deres gud egentlig er. Og jeg tenker – Paulus’ måte å formulere seg på, uttrykker mye av den arrogansen som hvert fall i tidligere tider, har kjennetegnet mye kristen misjonering. At man tror man selv kan omvende og endre andre mennesker, kolonisere dem, uten selv å se og skape rom for den andre i seg selv, ja kanskje på et vis også omvendes til den andre? Mon tro hvordan Paulus hadde klart seg på et forum for religionsdialog i dag?
Det virker jo ikke som det går sånn kjempebra med talen til Paulus. Når han er ferdig, blir han gjort narr av, særlig etter at han begynner å snakke om oppstandelse fra de døde, så går samtalen helt i stå. Noen ler av ham, mens andre svarer Paulus med en slags høflighetsfrase: ’vi vil gjerne høre mer om dette – men det må nesten bli en annen gang’. Og så er det noen få som liker det han sier og som han åpenbart kommer i kontakt med. Disse blir med han videre. Paulus går med en gang han er ferdig å tale og reiser fra Aten kort tid etter. Så det virker ikke som han får i gang noen reel dialog med grekerne.
Men er dette bare Paulus' sin feil? Kanskje bekrefter Paulus her i hvert fall delvis, hva noen forskere på kommunikasjonsteori og prekenpraksis har antydet omkring predikantens funksjon, altså den som holder en preken – enkelte forskere mener nemlig at predikanten aller best kan sammenlignes med en narr. En klovneaktig skikkelse som tar opp noen minutter av tilhørernes tid, uten egentlig å ha noe særlig makt eller kontroll over den kommunikasjonen som utspiller seg i rommet. Rett før Paulus' tale på Areopagos, hører vi også grekerne omtale Paulus som en spermologo, det greske ordet for en pratmaker – en lettvekter som har plukket opp litt kunnskap her og der, uten egentlig å ha noe nytt å komme med. Som nyutdanna teolog, så er jeg noen ganger redd for at det er det vi prester er - halvstuderte røvere som kan litt om alt, men ikke mye om noe. Prester som både står på prekestolen og går litt naivt inn i den offentlige debatten, uten å anerkjenne den andres annerledeshet og ens egen alminnelighet. Som engasjerer seg for lite i samfunnet og for mye i sin egen spiritualitet? Så er Paulus en narr? Er jeg en narr når jeg står her i dag? Og var talen til Paulus virkelig så hovmodig at Bjørn Stærk sin Gud lo?
Etter å ha jobbet enda litt til med teksten, så kan jeg lese Paulus' tale med et mildere blikk og se at det er mye i talen som tyder på at han faktisk forsøker å komme grekerne i møte. Han tar jo utgangspunkt i grekernes egen praksis, den religiøse pluralismen i gatene og på torget i Aten. Og han bruker deres diktere til å beskrive den guden han selv tror på – «det er i ham vi lever, beveger oss og er til» – det er poesi opprinnelig skrevet til ære for guden Zevs. Grekernes alter er reist for en gud som er ukjent, annerledes, hellig. Denne tanken er heller ikke fremmed for Paulus' jødiske røtter. I ortodokse jødiske miljøer helt siden før Jesu tid, var det forbud mot å uttale gudsnavnet JHWH. Nettopp ved ikke å uttale navnet beskyttet man det mot misbruk eller avgudsdyrkelse som Paulus var så opptatt av. Man beskyttet det mot illusjonen om at språket kan romme Gud. Kanskje minner grekerne Paulus på noe i hans egen jødiske barnetro? Samtidig så spør Paulus aldri – hvem er denne ukjente guden – for dere? Blir det derfor kanskje litt sånn – min universelle gud – er nok også deres Gud? En avvisning av pluralisme som ressurs i egen samtid?
Men til sist – som den lettrørte og tildels søvndepriverte småbarnsmoren jeg også står her som i dag – og som prest, så lar jeg meg lett gripe av det vakre i det Paulus sier – at Gud ikke er langt borte fra en eneste en av oss, det tror jeg på. Òg den treenigheten som Paulus tegner i talen og som vi kanskje kan lete oss frem til i dag på treenighetssøndagen: En skapergud som er vår skapergud uansett hva vi får til med våre hender som tjenere - om vi er en narr, en pratmaker eller en gjestfri dialogpartner – en frigjørende gud som bekrefter for alle mennesker en dom til oppstandelse, en dom med retning opp. Og en livgivende gud – som gir liv og ånde til alle - Også i dag, når vi nyordinerte går spente og glade ut i nye jobber som vi ikke vet helt hvordan vi skal bevege oss i eller hva slags kirke og menighet vi skal være til for i årene fremover.
Foran Guds ansikt og ved alteret for en ukjent gud og kanskje også foran en Gud som ler litt av oss, det mulig å forvandles, omvendes – til hverandre? Det kan vi kanskje preke mer om en annen gang.
Ære være skaperen, frigjøreren og livgiveren som er, var og blir, én sann gud. Fra evighet og til evighet. Amen.
Apg 17:22-34
Preken på treenighetssøndag i Oslo domkirke 16. juni 2019
Elise Gillebog Skredsvig