I slekta mi er det et par fotballspillere. Stadig hender det at de må stå over bryllyp og markeringer i familien. – Fordi de har forpliktelser overfor laget. Det er jo synd, men det blir respektert. Og jeg har latt meg imponere av Karsten Warholm og brødrene Ingebrigtsen. Hva de har klart! Men skal si det har kostet! De har måttet prioritere hardt, og samtidig sier de at de får holde på med det de elsker. Og vi heier på dem!
Hvorfor virker det ofte så annerledes når noen vil ta sin kristne tro på alvor? Og gjerne vil ofre av egen tid både for å fordype seg i bønn og leve troen ut overfor andre? Vi er jo ganske nøkterne, vi nordmenn – det må ikke bli for mye av det gode. Vi må ikke bli fanatiske.
Det kan være nyttig å tenke gjennom hva det vil si å ta troen på alvor i forhold til det å bli fanatisk eller ekstrem. Ikke minst etter det som skjedde i moskéen i Bærum denne sommeren. Allerede etter 22.juli i 2011 kom muslimer og kristne her i Oslo sammen for å snakke om akkurat dette. Resultatet ble en felles erklæring mot religiøs ekstremisme. Her ble ulike kjennetegn på ekstremisme listet opp; blant annet overbevisning om at kun egen tolkning av religionen er den rette, så man verken kan samarbeide med eller leve sammen med mennesker som ikke har samme overbevisning.
Samtidig ble det avklart at det ikke er grunnlag for å bruke termen religiøs ekstremisme om den som er sterkt engasjert av sin tro og som lever ut dette engasjementet på ulike måter. Det å ha et inderlig og sterkt engasjement for sin tro har i seg selv ikke noe med ekstremisme å gjøre, så lenge dette skjer i respekt for andres menneskeverd og menneskerettigheter, og uten at en tvinger egen religiøs eller ideologisk oppfatning på andre mennesker. Så langt felleserklæringen.
«Gi meg de brennende hjerter» er tittelen på en bok en kvinne jeg kjenner godt har skrevet. Den handler om at vi ikke trenger politiske besserwissere men engasjerte politikere som tror at det nytter å kjempe for retten til mennesker som blir forskjellsbehandlet og nedvurdert.
Kanskje er det brennende hjerter – og vilje til å gå noen ekstra mil - det handler om i dagens evangelietekst også. Den er jo temmelig radikal. Egentlig ganske provoserende. «La de døde begrave sine døde», sier Jesus til noen som først ville begrave en slekting før de kom og fulgte ham. Og «Ingen som ser seg tilbake, er skikket for Guds Rike» sier han til en som ville hjem og si adjø.
Det kan jo umulig handle om at vi ikke skal begrave våre kjære med verdighet eller ta viktige avskjeder på alvor? Kan det hende at Jesus setter tingene så på spissen for å få fram at det kan komme til å koste noe å følge etter han? Han som stadig oppsøkte de utstøtte - de som ble ansett som urene eller ikke hørte til i det gode selskap. Han som veltet bordene til pengevekslerne når de gjorde seg rike på andres bekostning. Han som tilga synd som de «rettroende» mente det ikke fantes tilgivelse for.
Det er ganske radikalt også i dag å følge etter en person med disse verdiene! Det kan komme til å koste. Kan det være dette Stavangermannen Arne Viste bokstavelig talt har fått merke de siste dagene? Han ville vise papirløse flyktninger respekt, men ble dømt av norsk lov for å gjøre det.
Når Jesus ber oss følge etter, er det ingen form for ytre fortjeneste eller lønn vi skal oppnå. Jeg har sett at noen oppfatter Jesus sånn. – Som en arbeidsgiver vi må streve for å tilfredsstille. Men Jesus er annerledes. «Jeg kaller dere ikke tjenere, men venner», sier han i Johannesevangeliet. Vi inviteres inn i en personlig relasjon til den Gud som har skapt oss, som har gjort hver og en av oss unike og som husker hva vi heter. Det er det kristne evangeliet. At Gud vil ha med oss å gjøre. At Gud anerkjenner oss når vi ikke gjør det selv.
Under kirkerommet her – i domkirkens krypt – har vi hver mandag en ungdomsklubb - Kafé Q. En av ungdommene som kommer hit har nettopp gitt ut bok. Et par sider er viet Oslo domkirke. Der hører vi nok gatepresten i bakgrunnen når hun spør: Hvem skal tro på meg hvis jeg ikke kan tro på meg selv?
Dominika, du er så flink, bra, med et godt hjerte.
Du har jobb, går på skole og har et fint bosted. Det er mange som ikke har oppnådd det som du har oppnådd. På neste siden tenker hun: Så Gud elsker meg virkelig?
Det er denne Gud – som ser hvem vi er og hva vi trenger og kan, som inviterer. – Til å følge etter Jesus. Noen ganger kaller Jesus til radikalt oppbrudd. Men kanskje oftest til å se og møte andre mennesker slik han gjorde det. Og likevel kan de beste unnskyldninger og de edleste hensikter stå i veien.
I møte med dagens evangelietekst har jeg kommet på
boka om Albert Åberg som jeg leste for barna da de var små. Albert ville være sammen med faren sin, men fikk stadig til svar ”SKAL BARE”. Faren skulle bare lese avisa eller bare ta seg en røyk eller skulle bare ta en høneblund før han kunne ta seg tid til Albert. Mange av oss kjenner oss igjen. Både i familien og i forhold til venner.
Men hva med invitasjonen fra Jesus til vennskap og etterfølgelse? Hva er det som er ditt og mitt «SKAL BARE»?
La meg avrunde med noen linjer fra salmen vi skal synge til slutt i dag:
Det er navnet ditt jeg roper, vil du følge meg ...
… Se at fanger får sin frihet på en ukjent vei.
Vil du stelle andres sår i det skjulte år for år,
kjenne gleden som du får når jeg vil bli hos deg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og være skal, én Gud fra evighet og til evighet. AMEN
Preken i Oslo domkirke 19. søndag i treenighetstiden (20. oktober 2019)
1.Sam. 3,1-11 og 1.Kor.9,19-23. Preken: Luk.7,57-62,
Av Anne-May Grasaas, domprost