Andakt ved domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Kåre Nordstoga, orgel
Fredag 13. mars 2020 kl. 15.30
—
Objektspermanens i koronaens tid
Å være sammen, er mer enn å møtes fysisk. I Norge og i store deler av verden er vi inne i en tid da vi trenger å minne hverandre om det. Å være sammen, og å tilhøre hverandre, handler om bånd som ikke kan ses. Og det handler om hensyn og omsorg og dimensjoner av det vi kaller kjærlighet.
Noe av det vanskeligste ved å ikke kunne møtes som vi pleier, er at vi kommer i en slags tvil. For vi får ikke den bekreftelsen vi er så avhengig av som mennesker. Den som finnes i smilene vi utveksler, kaffekoppen vi deler, ordene, arbeidet, håndtrykkene. I dagene vi nå er inne i, kan vi til og med savne å bli skubbet borti på trikken. Eller bli heftet i en litt for lang og tett kø. Så viktig er det å møtes. Så viktig er det å være med. Så viktige er de så tegnene som sier oss at vi hører til i et stort og allment fellesskap.
Oslo domkirke er her selv om dørene er lukket. Vi er et åpent fellesskap selv om vi ikke kan invitere inn i et åpent hus. Og møtes ansikt til ansikt.
Lysene jeg har tent skinner i hver sin himmelretning. De er en bønn for livet og menneskene i øst og i vest, i syd og i nord. De er en bønn for livsmotet vårt, for troen, for håpet og for kjærligheten.
—
Det er et ord jeg er veldig glad i. Det ordet er objektspermanens. Det handler om å kunne tro at noe finnes også når vi ikke ser det. Tro at dette gode som gir oss liv og overskudd, det finnes, også når det er blitt borte for oss. Det finnes. Og vi skal få del i det igjen. Barnet utvikler objektspermanens gjennom lek. Borte- tittei heter den leken. Som voksne øver vi oss i denne leken. Øver gjennom livets egen skole. Øver og prøver. Igjen og igjen. På å tro at det finnes. Dette gode vi ikke ser, men som vi lengter etter, og som er så viktig for oss.
Det som handler om kjærlighet. Om solidaritet. Og om at vi hører sammen, vi mennesker. Sammen med hverandre. Sammen med Gud.
Som nasjon har vi innledet en periode hvor vår objektspermanens, vår evne til å være på avstand, og ikke se, settes på prøve. Det er en øve-tid. Og en prøvetid. Og det er en tid for å minne hverandre om at det vi nå avstår fra, det finnes. Det som er tatt vekk fra oss nå, det skal komme tilbake. Og vi skal ha tillit til det. Vi skal være trofaste til det. Og vi skal forsøke å hvile i, at noe også blir skapt i oss nå. Skapt nettopp i tiden av avstand. Skapt i det som kan kjennes mørkt og skremmende. Skapt av det som kjennes mørkt og skremmende.
I bibelen hos en av de store profetene, finnes en refleksjon og en tilknytning jeg gjerne vil dele med dere nå. Teksten er som en dialog mellom et fortvilet menneske og Gud selv, og er hentet fra kapittel 49 hos Jesaia:
Mennesket sier:
«Herren har forlatt meg,
Herren har glemt meg.»
Gud svarer:
Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.
Se, jeg har tegnet deg i mine hender,
dine grenser er alltid for mine øyne.
—
La oss be:
Takk, Gud, for at ingen ting kan skille oss fra deg. Lær oss hva det betyr at ingen ting heller kan skille oss mennesker fra hverandre. Takk for at du holder oss sammen i din kjærlighet. Alltid.
Nå ber vi for alle som er syke av koronaviruset. Vi ber også for deres familie og venner og omgangskrets.
Vi ber for helsearbeiderne blant oss. For vår regjering, vårt kongehus og vårt storting. Vi ber for byen vår. For landet vårt. For verden.
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,
Slik vi også tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet. AMEN.
La oss dele Guds velsignelse:
Velsignelsen fra Saras og Abrahams Gud,
Velsignelsen fra Sønnen, født av Maria,
Velsignelsen fra Den hellige ånd,
som våker over oss lik en mor over sine barn,
være med oss alle.
AMEN.