Eskapisten, streberen og hverdagen

Hvis man har lyst til å finne karakterer i bibelen som man kan hekte på for eksempel Jungs personlighetstypologier, eller ett eller annet system som kategoriserer menneskets grunntrekk – det regner jeg jo med at folk ønsker – så kan begge sønnene fra dagens tekst enkelt brukes.

Eskapisten, streberen og hverdagen

Den ene sønnen er en selvsentrert eskapist (altså en som flykter fra virkeligheten), og som tar den velstand han selv «ikke» har skapt, for gitt. Den andre er en sjalu streber som har en tendens til å følge med på andres manglende fortreffelighet.

Eskapisten, altså den bortkomne sønnen, kommer til seg selv når han når bunnen. Og det er verdt å merke seg at det å rote i grisebingen ikke bare er grisete, men for en jøde på den tiden var det, religiøst sett, fullstendig uverdig.

Streberen, på sin side, kommer aldri til seg selv, og må bli korrigert. Men korreksjonen kommer i form av mildhet: i møte med sønnens smålighet, svarer faren: «gutten min!»

Og han ber ham bli med på festen.

Kort sagt kan vi si at eskapisten lever feil, men har en god holdning; streberen har dårlig holdning, men lever rett.

Begge møter en kjærlig far.

Et gresk ord det er verd å merke seg her, er splagchnidsomai. Det er et verb som betyr «å bli grepet av inderlig medfølelse». Det brukes i flere viktige tekster i NT. I dagens tekst beskriver det farens reaksjon når han ser sønnen sin vende tilbake. Det brukes også i den teksten hvor det sitter to blinde menn i veikanten og roper på Jesus: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over oss! Eleeson hymas, kyrie!»1 Det er en av tekstene som er bakgrunnen for det vi sier i liturgien hver gudstjeneste: «kyrie eleison. Herre, miskunn deg over oss.»

Og når Jesus hører de blinde rope dette, blir han grepet av inderlig medfølelse.

«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, har vist oss hvem han er.»

Derfor er dette viktige tekster for det kristne gudsbildet.

Samtidig blir jeg ikke kvitt følelsen av at det jeg trenger, ikke er Guds medfølelse. Eller nåde. Det jeg trenger «er å vite at han finnes.»

Når man leser de kristne tekstene, ser man hvordan de har blitt til i en kultur som tar Guds eksistens for gitt. Når folk levde i en tid hvor tvilen på Gud «ikke» gjennomsyret samfunnet, og det i tillegg var mange religiøse regler for renhet, mat, seksualitet osv, så må Jesus-skikkelsen ha vært befriende: han skar igjennom hele det religiøse systemet, og hadde et budskap om Guds nåde som aldri før hadde blitt formulert slik.

For min del, så er jeg imidlertid ikke helt der.

Hva har Jerusalem med Bislett å gjøre?

Det er jo veldig hyggelig at Gud er nådig, for all del, men det er jo ikke dét jeg bekymrer meg for. Bekymringen er vel heller at kristendommen bare er et fancy vokabular som springer ut av menneskets behov for å føle seg som noe mer enn materie.

Sprengkraften i Jesu budskap er merkbar i tekstene, også i dag – men jeg skulle ønske at Bibelen hadde gitt meg litt bedre grunner til å tro på det.

«Bibelen tror alt for sterkt på Gud, så den glemmer å begrunne prosjektet sitt.»

Når jeg leser debattsidene i Vårt Land, for eksempel – eller, enda verre: kommentarfeltet på Verdidebattog ser alt det religiøse folk får seg til å skrive, så forsterker det denne følelsen. Og det hender det at jeg får lyst til å droppe hele greia med religion. Det føles idiotisk.

Men hvorfor det? Jeg har jo studert teologi, nesten alt for lenge. Jeg burde ikke la sånne ting gå inn på meg. Likevel er det slik. Noen ganger.

Det føles litt sånn som, når jeg noen ganger har gått bortover gaten, og har sett noen gå med lik jakke som jeg har selv, og som jeg «trodde» var kul, men der jeg nå skjønner: «skitt, hva er det jeg driver med?»

Det å lese unyanserte, opphetede kristne ytringer, pirker borti en mistanke som ligger og lurer i mitt indre: Åja…er det dette som er Gud?

For Gud kan bli en forlengelse av mine underbevisste katastrofetanker, eller mitt behov for en utvetydig sannhet, eller renhet, eller garantisten for et bestemt kultursyn. Og når gudsbildet blir en projeksjon av grumset og kjepphestene i mitt omskiftelige sjelsliv, er det ikke rart han kan være vanskelig å tro på.

Som en kollega av meg pleide å svare når folk sa til ham at de ikke tror på Gud: «hvilken Gud da?»

Problemet med å tro er altså ikke bare mangelen på argumenter, men like mye at guden jeg prøver å feste min lit til, er en grumsegud.

I dag er det bots og bededag. Enten man er eskapist, streber, eller alt mulig midt i mellom, uansett hva slags skitt det indre livet er formørket av: søker du troen, få din sjel opp av grisebingen!

Samtidig kan man si: det er jo nettopp når vi er på bunnen at vi trenger Guds nåde mest. Er det ikke han som må dra oss opp? Jo – men nåden virker sammen med menneskets egeninnsats. Om det så ikke er mer enn et grynt fra grøfta, eller et kyrie fra veikanten. «Fra dypet roper jeg til deg, Herre!»

I det ropet har mennesket kommet til seg selv. Og en renselse har begynt.

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.»

Jeg vet ikke alltid hva jeg tror. Men jeg vet hva jeg lengter etter. At det eksisterer noe som har inderlig medfølelse med menneskeheten, og at ropene våre ikke bare er lyder som forsvinner ut i en stor tomhet.

Det er det som for meg er kristendommen. Jeg setter selvfølgelig pris på uttrykksformene, liturgiene og messing og et feminint jobbantrekket, forslagene til livsmestringsstrategier og begrunnelsene for etikken og alt det der. Men når du skviser sitronen, det som egentlig betyr noe, er håpet om at når jeg dør, når kjeften er blitt stoppet på liturgen en gang for alle, så skal det ikke bare være et evig mørke, men jeg skal se et ansikt, og møte en som sier: «Gutten min!»

Det kan jo hende at jeg er helt idiot som tror på det. Og i hvert fall at jeg står her og innrømmer det offentlig.

Men alle vi bortkomne sønner er litt idioter.

Vi som håper at vi har noen som venter på oss

når vi kommer hjem.

1 Matt 20:30; jfr Mark 10:48

Preken, Oslo Domkirke, bots- og bededag 2016. (Luk 15:11-32)

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"