Jeg vet ikke om du har hatt den samme følelsen. Den har i alle fall jeg hver gang jeg er på reise og skal gjennom passkontrollen. Han som sitter der får meg til å føle meg utilpass og gir meg nesten dårlig samvittighet. Føler meg noen ganger som en slags halv-kriminell. Og det er før spørsmålene kommer: Hva er hensikten med besøket ditt? Hvor lenge skal du være her? Hvor skal du bo? Riktig nok ser jeg at det står med store bokstaver på veggen: Welcome to Spain! Eller: Welcome to the United States of America. Men det hjelper ikke stort. Ja, selv når jeg så kommer hjem igjen og lander på Gardermoen, kan følelsen komme, der jeg prøver å gå med rak rygg på grønt.
Jeg synes det er rart, for dette gjentar seg stadig. Det blir liksom ikke bedre. Der ved grensen. Der ved grensepasseringen. Selv om jeg vet at alt er i orden. Hvor ille må de da ha det, de som ikke har rent mel i posen?
…
Denne søndagen er en søndag ved grensen. En søndag som bringer oss til grensen. Til den dagen jeg skal fram for min Gud og stå til regnskap for livet mitt. Den dagen min livsreise er slutt og jeg skal møte min Gud. En søndag ved grensen. Jeg vet ikke om du føler det samme. Men kanskje gjør du det når du hører tekster om ikke å bli kjent igjen, om ikke å slippe inn. Kommer det da ikke en slik grensepasserings-følelse snikende? En porsjon uro. Er alt i orden? Kan jeg gå på grønt? Og med rak rygg?
Er det ikke rart? Selv om alt er i orden, kommer det et eller annet udefinert snikende. Ja, for selv om jeg har det helt klart for meg: Et Guds barn det er jeg fordi Han en gang tok imot meg helt ufortjent av sin nåde. Jeg ble båret til Ham. Og på samme måte lever jeg mitt liv som et Guds barn og tar imot Hans nåde som er ny hver dag. Selv om jeg tror dette, og vet dette, så kommer likevel denne grense-følelsen krypende.
...
Så må hovedpoenget med gudstjenesten i dag være at jeg får hjelp til å gjøre noe med denne ekle følelsen der ved grensen. Ja, for det kan jo ikke være meningen at det jeg har levd på og trodd på gjennom hele livet, så plutselig en dag ikke skal gjelde lenger? Heldigvis er det svar under veis. Ja, for vi husker vel hva vi sang i dåpssalmen vi startet med: ”Fylt av glede over livets under.» Og så; ”ved tidens grense lever fortsatt dine løftes-ord ved døpefonten, dåpens lys forblir når livet slukner.”
Jeg vet ikke om du føler det samme, men er det ikke en god følelse som veller fram når du hører disse ordene? «Og ved tidens grense lever fortsatt dine løftes-ord ved døpefonten.» I salmen sang vi også: «Fylt av beven foran ukjent fremtid ... i dine hender ... er vi i din nærhet … Du som bærer verdensrommets dybder, venter … og tar imot oss ... ved tidens grense ...»
Ved grensen. Fylt av så mye. Så mye ukjent. Da lyder noe så kjent: Slik du en gang ble tatt imot, skal du igjen bli tatt imot. Slik du en gang ble båret over grensen i andres hender og tatt imot, slik skal du nå selv få gå over grensen. Du har fått stemplet i passet; du er stemplet med det hellige korsets tegn! Det er det som gir deg passasje. Som gjør at du kan gå rakrygget på grønt. Dette er barnelærdom. Ingen ting kan rokke ved dette. Her er min hjelp. Her er min trøst, og min visshet: Dåpens lys forblir når livet slukner.
...
Ved Sølvalteret her i domkirken, der vi feirer våre hverdagsmesser på ukedagene, kan de besøkende skrive ned sine bønner. Noen ber om forbønn. Andre er på reise og kommer innom, mellom alle grensepasseringene. Og bærer på uro og uvisshet, forhåpninger og ønsker. I en av disse bønnene, sto det: «God, please soften the visa-officers heart!» Gud, gjør hjertet mykt til den som skal behandle visumsøknaden min.
Hva med meg da, når jeg står der ved den siste grensepassering? Hva vet jeg om min visa-offiser? Jo. Det jeg da vet er at den som skal behandle min sak og gå god for meg, sitter der med naglemerkede hender.
…
Og fram til min tur kommer, er oppgaven gitt; sørg for at det er olje på lampen. Og det er vel derfor vi feirer gudstjeneste. Det er vel derfor vi bekjenner våre synder, synger, vårt Kyrie og Glora, hører ordet, feirer nattverd og til slutt tar imot velsignelsen og går i fred. Og ikke minst, synger dåpssalmer: Dåpens lys forblir om lampen slukner. Det som gjelder nå, skal også gjelde ved den siste grensen.
For det jeg en gang ble tatt imot ved, og det som jeg får leve mitt daglige liv ved, det skal også en gang være der når jeg står ved grensen: Guds grenseoverskridende nåde. Guds grenseløse nåde, er også der ved grensen. Den samme grensesprengende Guds nåde som en gang fant meg, som en gang tok meg til seg, den samme nåde skal være der den dag det er blitt min tur å stå der ved grensen. Så kan jeg si til meg selv, i dag på den siste søndagen i kirkeåret: Han som gang på gang sier: Kom, for alt er ferdig! Han skal stå der, ved grensen, en gang og si det samme: Kom!
...
Det mest evangeliske jeg har hørt om bord i et fly noen gang og som har gitt gode følelser, er det jeg hørte rett etter touch-down i Reykjavik: «Velkomen heim!» Det var noe å ha i bagasjen på vei gjennom passkontrollen. Det grensesprengende er her allerede: Og det er ikke noe hinder for at denne siste søndagen i kirkeåret, kan bli den første søndagen på reisen hjem.
Øyvind Kvarstein
Dagens dåpssalme, Norsk salmebok 586:
Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender, kommer vi til deg som gav oss livet, kommer vi til deg som gav oss livet.
Fylt av beven foran ukjent fremtid legger vi vårt barn i dine hender. ¦: Det som skjer i dåpen gir oss trygghet. :¦
Fylt av undring er vi i din nærhet! Du som bærer verdensrommets dybder, ¦: venter på de små og tar imot oss. :¦
Ved ditt verk, ved Kjærlighetens vilje, er vi født på ny til liv i Kristus, ¦: til et åpent liv i tro og tillit. :¦
Og ved tidens grense lever fortsatt dine løftesord ved døpefonten, ¦: dåpens lys forblir når livet slukner. :¦
Større rikdom enn hva ord kan romme, har du gitt oss gjennom dåpens gave. ¦: Herre, la vår tro bli fylt av glede! :
Dagens tekst, Matteus 25,1-13:
"Når menneskesønnen kommer, kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’ Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’ Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen."