Et fascinerende bilde Paulus overleverer til menigheten i Roma:
Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver.
(Rom 12, 4)
Denne kroppen fungerer fordi alle bruker sine evner, gjør det de kan, og ingen tenker for stort om seg selv, men har fellesskapet som mål, alt skjer målrettet til fordel for helheten. Helt uten baktanker skal alle gjøre sitt, for fellesskapets beste.
Jeg er opptatt av at vi ikke skaper fellesskapet selv. Fellesskapet er gitt oss, delaktigheten i kroppen gis i dåpen, dåpen er det usynlige fellesskapets bånd. Aller som er døpt er del av fellesskapet, hører med, er en del av kroppen – får del i denne kroppen gjennom brød og vin i nattverden. På fint ville en kanskje si: avgjørende for fellesskapet er den sakramentale grunnleggingen i Jesus Kristus.
Når vi sang helt i begynnelsen: Fylt av glede kommer vi til deg som gav oss livet, det viser at «Vi» er oss. Det er ikke foreldrene alene som bærer Sindre til dåpen, det er oss.
Det gjør at fellesskapet er større enn bare oss på Haugerud, det er større enn oss her, det innbefatter flere. Det innbefatter mennesker på andre steder i dette landet, det innbefatter mennesker på andre steder på Haugerud.
Da er det ikke lenger så lett å skille mellom ekte kristent engasjementet og vanlig frivillig engasjement. Med dåpen som fellesskapsbånd i bakhodet er det å stille opp for fotballaget og det å sitte i styret for borettslaget en del av det fellesskapsskapende arbeidet på Haugerud.
Det er, ved all fascinasjon for Paulus’ tekst, noe Paulus undervurderer eller ikke kommer i mål med. For Paulus er fellesskap styrt av felles mål og formål. Alt tjener helheten på en bestemt måte. Alle har sin plass og sin oppgave. Men det er ikke nok, det må være rom for det som ikke passer inn, for det som ikke tjener et bestemt formål, vi må ha plass til det som ikke tjener et mål – og vi må vedgå at vi ikke en gang klarer å overskue alle fornuftige mål. Kanskje det stille besøk hos naboen er viktigst, selv om Jesus aldri nevnes under det besøket – eller når det snakkes om Jesus og kristendommen på en måte vi i kirka hadde kalt for dogmatisk og læremessig feil.
Jeg tror det er lurt at vi slutter å spørre hva vi kan gjøre for hverandre, for det fører så lett til at vi veier og måler, hva har jeg gjort, hva har du gjort, og hva tjener fellesskapet på det.
La oss heller spørre hva vi kan gjøre med hverandre, vi her, andre der, atter andre flere eller ingen steder, la oss slippe å tenke at alt må kunne styres etter vedtatte mål. For til sist er vi alle sammen avmektig og avhengig – avhengig av noen skvett med vann på hodet, et stykke brød, en liten dråpe vin.
Amen.