Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(Etter 2. Kor 13,13)
Amen.
Ordet fra vår lille prekentekst er for mange ganske visst et kjent ord. Det har fungert som trøsteord, som en tilsigelse, uttrykk for nærhet og omsorg, for sikkerhet og omfavnelse. Således var og er det også et ord som brukes i trosopplæringen, for nettopp å gi videre av den nærheten og omsorgen en selv har erfart.
På en måte kan altså prekenteksten forstås som en overskrift over det nye året vi går inn i. Jeg er med dere, jeg passer på dere, jeg ser til dere. Det er omsorg og trygghet og gjør de neste skrittene mulig.
Men den lille setningen om disse to eller tre har også noe trassig over seg, hever seg på denne måten over den noe forenklede, søte nærheten og omfavnelsen en vil tradere videre og viser til sin indre sprengkraft i det det sier at alle vanlige målestokk ikke gjelder. Det er ikke antallet det kommer an på, det er ikke det om vi samler 40, 100 eller 200 til gudstjeneste en nyttårsdag som gir oss sikkerhet og trygghet, som avgjør om det budskapet vi proklamerer har noe for seg eller ei.
Slik sett er det lille ordet om disse to eller tre også et ord til den forklarte, naive tro, et ord som gjør at vi som stiller oss bak dette blir sårbare. – Hvor to eller tre, ja, men holder det?
Ja, det gjør det. Det holder, ikke fordi vi er mange, men fordi vi ikke er oss selv nok, fordi vi med dette ordet avviser at vi må greie oss selv og må greie alt alene.
Også med denne trass går vi inn i et nytt år. Med visshet om at det holder, at fellesskapet vårt er sterkt og at fellesskapet vårt gir oss mot, går vi videre.
Gjennom fellesskapet vårt er de vanlige og dagligdagse målestokk, våre diskusjoner og stridiheter tatt fra oss, vi er frigjort fra dem, for dem er satt inn en annen sammenheng, en sammenheng som er større enn vi er og som ikke vi rår over eller har makt over.
I den lille prekenteksten lar Matteus vise Jesus til stridigheter. Stridighetene, det er viktig for Matteus å presisere, er løst i det de er satt inn en annen sammenheng, og denne sammenhengen bestemmes av Jesus. Menigheten blir synlig som et fellesskap som ikke er overlatt til seg selv, som ikke bestemmes av det det får til, det er et fellesskap, en menighet, kirke, som er mer enn summen av medlemmene. Det er ikke sjelefellesskap, det er ikke et fellesskap som holdes sammen og samlet på grunn av vennskapet lemmene imellom, det er ikke meningsfellesskap, så stridigheter er – og bør – være med, fordi fellesskapet, samlingen, skjer i Jesu navn.
Vi alle, som de personene vi er, med det vi bringer inn, så forskjellig det måtte være, deler fellesskapet. Den som sitter ved siden av meg, den fremmede, den som jeg så vidt har hilst på, den som jeg kjenner i en årrekke nå, den som jeg setter høyt og den som jeg synes er skummelt, aller er kalt inn i fellesskapet og over vår ulikhet står det samme Ord. I den andre lyser Guds herlighet opp for meg, den andre åpner veien inn i et nytt år.
For vi er sammen og vi er samlet. Det betyr ikke at jeg snakker og den andre hører etter, det betyr at den andre snakker og jeg lytter. Den andre snakker og det den andre har å si blir meg til visshet, så uventet og ubekvemt det måtte være, og uansett hvilke merkelapper jeg setter på den andre.
Sammen står vi under det ene Ord, sammen for Guds ansikt, så vårt fellesskapets første kjennetegn er gudstjenesten. Gud bruker vår sosial sammenheng til samling under det ene Ord.
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
(Matt 18, 20)
I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Det er slik vår gudstjeneste begynner. Vi døper til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Vi feirer nattverd til minne om Jesu siste måltid.
Det er det som kjennetegner samlingen av de to eller tre, eller av de 40 eller 50, for den saks skyld. Vi samles ikke i vårt navn, vi samles i Guds navn, i Jesu navn. Vi skaper ikke oss selv, vi samles ikke fordi vi vil, fordi vi har dette som mål, men fordi dette målet, dette fellesskapet er gitt av Gud og Gud setter oss i relasjon, i forhold til hverandre.
Her er vi alle sammen og bare sammen kan vi feire gudstjeneste. I dette fellesskap er ikke alle enige om alt, men alle er like viktige og bare sammen kan vi få til gudstjeneste i Jesu navn. Bare om alle får delta med sitt og på sin måte, preget av det alle bringer med seg, en liberal teologi, en pietistisk teologi, barnetro, voksentro, tvil, bekjennelsesglede og bekjennelsesvegring, kan vi se og oppleve at det i Jesu navn er fastsatt et annet målestokk enn vi setter for oss selv, kan vi se og oppleve at vi trenger denne samlingen i Jesu navn for å bestå i verden og i livet.
Denne samlingen i Jesu navn, vår gudstjeneste, er avbrekk i hverdagen, men kan bare være viktig og riktig om den finner sin forlengelse i hverdagen, om den utstråler inn i hverdagen og i våre liv hvor vi utretter og gjør, hvor vi handler, går på jobb og går på skole, hvor vi legger barna om kvelden og synger i koret på onsdager, spiller fotball på torsdager.
I det vi opplever et fellesskap som er grunnfestet i Jesu navn og som grunnfester oss i et annet målestokk enn ellers gjelder, er vi satt fri til å gå videre, er vi styrket til å leve – er og blir vi styrket til å gå inn i et nytt år. Det er nok, to eller tre, det holder, for det ligger ikke på oss.
Visshet og trass, tillit og mot, er søsken og vi trenger begge.
For enno vil det gamle slå og såre,
dei vonde dager tyngjer med si bør.
Å, kom med frelse, Gud for hjarto våre,
den du har laga ferdig til oss før!
Ei kjærleg hand vi nå oss alle stader,
med trøyst vi ventar det som kome kan,
for Gud er med når sola renn og glader,
og kvart et år er nytt, med von frå han.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus.
(Etter Fil 4, 7)
Amen.