Nå kan følelser komme til uttrykk på så mange måter. Noen gråter, andre slår neven i veggen. Kanskje er det forskjell på gutter og jenter her, når det gjelder måten å uttrykke følelser på. Det må vi ha respekt for. Og noe må vi selvfølgelig kunne tåle. Vi kan ikke legge oss ned og grine straks det gjør litt vondt i kropp og sjel.
Men noen ganger rammes vi av harde slag. Og la oss ta det som vel er hardest av alt: døden. Det er noen som dør – familie, venner, unge og gamle. Spørsmålet mitt er imidlertid ikke om det da forventes at jenter gråter mer enn gutter, men om det finnes en «kristelig» forventning om at de som virkelig tror, ikke gråter.
De som er sterke i troen, gråter ikke. De tror på oppstandelsen. De tror at Gud i Jesus Kristus har overvunnet døden. De vender denne verden ryggen og retter blikket mot det Guds rike som ligger foran. De gråter litt kanskje, men ikke mye. Er det slik det er, eller riktigere: Er det slik det i alle fall burde være?
Burde gudstroen være så sterk at vi kan møte døden med et skuldertrekk?
Luther ble konfrontert med dette spørsmålet da han foreleste over Første Mosebok i 1539-40. Denne høsten ble Wittenberg igjen rammet av pest, og i alle fall én av Luthers nære venner døde. På samme tid kommer Luther i forelesningene sine til kapittel 23, der det fortelles at Sara dør 127 år gammel, og så står det: «Da gikk Abraham inn og sørget og gråt over Sara» (v2). Og Luther spør: Skulle virkelig en så stor mann ha grått, ha iført seg sørgeklær og vært trist og nedtrykt? Hvor er mannen som vandret fra eksil til eksil, gjennom Syria, Egypt og hele Kanaan? Hvor er mannen som overvant fire konger, satte Lot fri og var villig til å ofre sin egen sønn? Hvor er mannen som virkelig kunne nedkjempe og tilintetgjøre sine naturlige følelser og tilbøyeligheter? Hvorfor viste han seg ikke som en mann? Hadde han ikke gått livets harde skole?
Og Luther svarer: Bibelen vil lære oss at Gud ikke har noe imot at vi gråter over våre døde. Det er tvert imot galt, ikke å gråte. Det er ikke slik at virkelig hellige mennesker ikke berøres av det som skjer i denne verden. Det er motsatt: de gudfryktige fedrene var bløthjertede mennesker. For jo helligere en er, og jo inderligere en kjenner Gud, desto mer elsker en Guds skapninger og er følelsesmessig forbundet med dem.
Og Luther fortsetter: De hellige som vi hører om i Bibelen var ikke trestokker. De hadde tvert imot de ømmeste følelser og den aller sarteste sensibilitet, for de kjente Gud. Og den som kjenner Gud, elsker også det Gud har skapt, for det er spor av det guddommelige i det skapte. Og det viktigste sporet er den godheten og nåden Gud skjenker oss gjennom den verden han har skapt. Abraham hadde forstått og tatt imot den gaven Gud hadde gitt ham i Sarah, derfor gråt han, da hun døde.
Når Abraham gråter over Sara, og vi gråter over våre døde, da er det Den hellige ånd som er på ferde, i Abraham og i oss. Den hellige ånd løfter frem de naturlige følelsene. Det er altså ikke slik, ifølge Luther, at Den hellige ånd gir oss overnaturlige følelser som gjør at vi kan vende denne verden ryggen. Ånden lar tvert imot de naturlige følelsene få rom i oss. Den er de naturlige, menneskelige følelsenes talsmann. Ånden vender oss ikke bort fra denne verden, den lærer oss tvert imot både å elske denne verden og å glede oss over denne verden. Derfor lærer den oss at det er det naturligste av alt å gråte, når døden river det vi elsker i denne verden ut av våre hender.
Bibelen og Den hellige ånd viser oss, sier Luther, at nettopp de aller største, de aller helligste, de som er kjent for sin fromhet og sin gudfryktighet, nettopp de var ikke upåvirkelige trestokker. De var tvert imot fylt både av sorg og av glede. Store menn er ikke overnaturlige mennesker, de er tvert imot de naturligste av alle mennesker.
Når store menn gråter, er det ikke et uttrykk for deres ynkelighet, men for deres storhet. Store menn kjenner Gud, derfor gråter de.