Av Jorun Fougner
- Faren min kjøpte en hytte med to mål tomt i Sørkedalsveien 188, inngang fra Vækerøveien. Tomta ble delt, og far bygde hus på den ene parten. Jeg er født i 1927, og bodde der fra jeg var tre. Jeg er bygningsingeniør, og bygde på den andre parten av tomta i 1959, og bodde der til for 16 år siden. Da var jeg enkemann og flyttet hit til Aslaug Vaas vei.
Melkespann-svingerne
- Du har fulgt forandringene på Røa helt fra det var gårdsbruk i nabolaget, til utviklingen fra landsby til by?
- Javisst. Som barn hentet vi melk på Nordre Rød. ”Alle” ungene i nabolaget gjorde det. Og vi gutta svingte spannene, fort, så ikke melken kunne renne ut. Stort sett gikk det bra, men det hendte at noen fikk melken i huet, og juling når de kom hjem. Gårdstunet lå noen meter nordenfor der Jernia ligger i dag, og ovenfor var det havnehage med hest og kuer. Vi lekte der, og sparket fotball. Og området het Paradis, eller Parris, på folkemunne.
Selv om vi bodde på landet, var kommunikasjonen til byen grei. «Røa Ring» kjørte Røa - Smestad - Skøyen hver halvtime, og trikken gikk fra Smestad til Nationaltheatret. Banen ble forlenget til Røa i 1935/36, og fikk til og med eget sidespor på Røa, der godstrikken stanset, med tyngre gods, deler til traktorer og sånt, fra andre kanter av landet. Og verden.
Med julegaven i sengen
- Hvordan feiret dere jul på bondelandet Røa?
- Julen var stille og rolig. Det jeg husker best, er den gode maten, ribbe og sylte og medisterpølser, sånn som det skulle være. Jeg var stort sett ikke så glad i mat, men under krigen var det jo matmangel, og da smakte julematen veldig godt.
Gavene var votter og sokker som mor hadde strikket. Far døde da han var 35; Jeg var syv år, broren min fem. Mor fikk endene til å møtes ved å vaske på skolen, og så leide vi bort hele annen etasje i huset og i tillegg stuen; og også hytta som sto på tomta da far kjøpte den. Selv bodde vi på ett rom og kjøkken.
På skolen fikk vi svenskesuppe. Vi hadde en boks som hang utenpå ranselen, til den suppen.
Ett år fikk begge vi guttene ski av leieboeren. Det var en lykke så stor at den ikke kan beskrives. Vi hadde dem med i sengen for å være sikre på at de virkelig fantes. De var lakkert oppå og luktet så godt.
- Og du ble glad i å gå på ski?
Jeg har utsikt til en hylle der pokalene hans står tett i tett.
- Ja. Veldig. Jeg var glad i å være ute hele året. Vi akte på bølgeblikk i Melumsbakken, eller Melumsøra. Noen få hadde fiske-
kjelke - en lang kjelke med styrestang. På kjelke kunne man suse fra Røa til Bjørnsletta. Andre hadde spark; tok fart på Røa og raste ned Sørkedalsveien og et godt stykke oppover mot skoleporten.
Den nærmeste hoppbakken var Tornebakken; Den het så fordi det var fullt av tornebusker der, og den lå like ved kirketårnet, der den ny barnehagen ligger. Det var helst den vi brukte som 10-12-åringer; Vi syntes det var for langt å gå til Husebybakken. Om sommeren sparket vi fotball. Først i Paradis, senere på Gamlehjemstomta, nederst i Hovseterdalen.
- Røa var et nesten bilfritt og velegnet område for alle slags fritidsaktiviteter?
- Folk kom med trikken fra byen for å gå på ski her. Det var kortere enn å dra helt opp til Frognerseteren. Og det var en smørebod på den andre siden av Grini-
veien, som ble betjent av de store skigutta fra Sørkedalen; De mest kjente var Bergendahls-brødrene og Grøttumsbråten.
Jeg var i utgangspunktet interessert både i hopp og langrenn. Men nazistene stoppet alle konkurranser. Samtidig var de opptatt av at nordmenn var av vikingætt, og at man man skulle drive idrett og ta vare på helsa; De aksepterte idrettsaktiviteter i kirkelig regi. Så jeg meldte meg inn i Røa kristelige ungdomsforening, og ble ganske god på ski. Jeg var prøvehopper i Holmenkollrennet da bakken ble åpnet etter krigen i 1946. Fire år senere var jeg med i Norgesmesterskapet i langrenn. Vi gikk med skia på nakken opp til Midtstubakken når vi skulle trene der. Av og til hadde vi en femogtyveøring, så vi kunne ta trikken et stykke. På hjemvei sto vi på ski hele veien ned til Hovsetera, som lå omtrent midt mellom Hovseter stasjon og Jarbakken.
- En av akvarellene du har malt, viser en stor gris utenfor hytta. Var det den som ble til julemat?
- Blant annet julemat. Og ikke alltid uten dramatikk. Om høsten kom en slakter som gikk fra gård til gård. Ifølge tradisjonen skulle han ha en dram hvert sted han var innom. Vi lå nokså langt ute på ruten, og slakteren var godt påseilet når han kom til oss. Grisen, som skulle bøte med livet, fikk en maske tredd over hodet. I røret var en splint i en patron. Slakteren brukte en hammer for å slå splinten inn i skallen på grisen, for å bedøve den. Men en gang klarte han ikke å få plassert den. Grisen rømte. Alle i huset på vill jakt i hagen, og til slutt måtte den bøte med livet. Vi guttene var glad i grisen, men vi var glad i kjøtt også. Men episoden har satt seg fast i minnet. Broren min og jeg måtte også røre blod; Det skulle bli blodmat, ganske ekkelt. En av skinkene ble saltet og lagt i en balje en tid; Deretter ble den hengt på loftet, og var moden spekeskinke når gjøken begynte å gale.
Broren min og jeg måtte selvsagt hjelpe til med å skaffe mat til grisen; Vi hadde en parsell på golfbanen til poteter, og i tillegg var det både poteter, gulrøtter og andre grønnsaker i hagen. Det var veldig mange Røa-folk som hadde parseller på golfbanen; I tillegg hadde kommunen et stort område som også ble brukt til matauk. Golfbanen, som opprinnelig hadde 18 hull, fikk beholde ni. Deler av området var også øvelsesfelt for tyske soldater.
Skole i menighetshuset
- Skolen du gikk på, het selvsagt Huseby?
- Det var den eneste på den tiden. Og «frøken» i 1. het Aslaug Os. Senere fikk vi Åge Nordeng, han var ganske streng, men også rettferdig. Og Gaupås som underviste i sløyd og sang. Han var barsk, men røpet av og til en god sans for humor. Han kunne for eksempel be oss lukke skoleporten så ikke kald vind skulle trekke inn i skolegården, istedenfor å kjefte fordi vi lot den stå åpen. Sløyd omfattet for øvrig også skomakersløyd, med halvsåling og flikking og montering av hæljern og støvle-besparere. Da skolen ble tatt av tyskerne, hadde vi skole i menighetshuset på Røa.
- Du tok folkeskoleeksamen i menighets-
huset, etter at tyskerne hadde beslaglagt Huseby, men fortsatte deretter skolegangen?
- Først på Ullern; Så tok tyskerne den. Så på Bestum, til tyskerne tok den også. Til slutt fikk vi lokaler på universitetet på Blindern, der jeg tok artium på reallinjen.
- Hvordan hadde familien råd til så mye skolegang på en vaskehjelp-lønn?
- Mor fikk etter hvert jobb på Bondeheimen i byen. Den var bedre betalt. Leieinntektene var godt tilskudd. Og så jobbet jeg om søndagen som caddie på golfbanen, og i fritiden på Røa sport. Jeg jobbet også i en liten butikk i Ruseløkkveien som forhandlet flaskelakk til å forsegle flasker med, og skomakerbek som ble brukt til å smøre tråden som man syr sko med, slik at den glir lettere gjennom læret. Dette ble både produsert og solgt i selve Ruseløkk-basarene som rommet mange småbedrifter.
- Du var tolv år da krigen kom til Norge.Kan du huske 9. april?
- Ja visst! Det kom horder av fly inn over Røa, Junger Ju 52. Det var tyske transportfly, med tre motorer, én på snuten, én på hver vinge. De sirklet rett over Røa før de gikk inn for landing på Fornebu. Jeg var stor nok til å skjønne alvoret i at tyske tropper ble satt ned i Norge. Og jeg husker at norske soldater satt på trappen til Handelsforeningen og spiste det som het «Reserveproviant» rett av blikkboksen, med spissen på bajonettene som spiseredskap.
Konsekvensen av invasjonen kom nokså fort; Radioen skulle leveres på Huseby skole. Det var forbudt å høre på den, fordi det var naturligvis sendingene fra London folk var interessert i. Det ville okkupantene hindre. De fleste bilene ble borte fra gater og veier. Med noen unntak; Doktor Uchermann skulle av og til på sykebesøk helt inne på Heggeliseter. Da ville han gjerne ha selskap. Av og til var det meg som fikk være med. Det var naturligvis lykken. Han hadde med seg niste på den lange veien, og vi som satt på, fikk alltid en skive.
De store bilene gikk på treknott, som ble forhandlet av Enok Nilsen, bestyrer av Handelsforeningen. Små biler hadde en beholder med karbits, som er en slags tennvæske. Noen leger fikk små bensinrasjoner, og Uchermann var blant dem.
Det var Nordre Rød som måtte vike plassen for Handelsforeningen, som
igjen måtte vike for Jernia.
Røa er i stadig forandring, og sant å si er jeg glad jeg kom unna i tide. Røas historie er historien om en av de mange landsbygdene som våkner en dag og ser at den er blitt by.