Lukten av middager kokt i olje over åpen ild i trange portrom. Kvinnene, sortkledde fra topp til tå. Barn i skoleuniformer. Laken og underbukser til tørk på klessnorer, spent tvers over de trange gatene. Selgere med småboder fulle av kurver og vesker, postkort, armbånd, rosenkranser, glassfigurer, blonder, helgenbilder som vi skulle prute på.
Først Firenze. Uffiziernes palass. Så overveldende at vi nesten brakk nakken på å studere takene, vi gjenkjente slektninger av engleglansene vi byttet da vi var små. Ponte Vecchio og kirken med Michelangelos David. Det var Utlandet, det var Verden. Det var parker og ungdomsherberger med ungdom fra alle verdens kanter, det vil selvsagt si Europas.
Det var påsken 1957, 20 latinere fra Berle skole, fjerdeparten fra Røa, på vei til å erobre Italia, eller sentrale deler av det Romerriket vi hadde lært om i nesten to skoleår.
Forum Romanum, spor etter århundrers levd liv. Handel i mange etasjer, tempel for Mitradyrkelse, bitre appelsiner og tusen sultne katter. Via Appia, med lem i bakken og en stige der vi klatret ned til katakombene, den lille delen som var oppdaget og utgravd. Lyspærer som sluknet mens vi var der nede. Grøss.
Peterskirken, der vi ble velsignet av pave Pius XII. Det sixtinske kapell. Gud som skaper verden og mennesket. Spagetti og pizza. Og frikvelder med Roberto, Franco, Pietro, som ville ha adressene våre, så de kunne komme til Norge neste sommer og gifte seg med oss.
Sorrento i påskedagene, religiøse opptog som var mer skremmende enn høytidelige, men som skiftet karakter gjennom dagene. Sorrento med sitronkart i alle hager. Med oss norske gærninger som badet i april. Butikker med nydelige intarsia-arbeider, og med hotellet der Maestro Ibsen hadde bodd.
Pompeii. Vi hadde lest om Vesuvs utbrudd, på latin, Plinius den yngre satt på den andre siden av Napolibukten, og skrev det han så; flammer, rødt støv og aske slynget mot himmelen. Capri og Venezia. Gondolieren sang ingen romantiske sanger, men han styrte unna søppelet som hele tiden ble kastet i vannet, ut fra husene langs kanalen.
Det var tre uker i Utlandet. Vi kjørte tog, hadde sitteplass begge veier, og sov litt hulter til bulter. Men sjelen var full av lukter og smaker og marmor og malerier, bitre og søte appelsiner, av mørke, forelskede øyne under svartkrøllete hår, pizza og hardkokte egg og tapre forsøk på å sammenholde alle opplevelsene med alt vi hadde lært om det gamle Romerriket.