– I høst utga du sammen med Tomm Kristiansen boka «Da Gud skiftet mening». Er det bare en måte å si at kristne har skiftet mening?
– Nei, Gud kan skifte mening. Det ser vi hos Jesus f.eks. i møte med en kananeiske kvinne. Hun ber Jesus om å hjelpe hennes datter som er syk. Først avviser han henne, og begrunner det med at han var sendt til jødefolket. Men hun gir seg ikke, overbeviser ham, og han hjelper henne.
– Har Gud skiftet mening i vår tid også?
– Nei, jeg tenker ikke det. Men jeg tror at Gud mente at vi i vesten trengte en lærepenge, at vi måtte skjønne at Gud vil rettferdighet. Dette lærte han kirka i form av studentrevolusjon og kvinnefrigjøring. Det kom som oppbrudd og som motstand. Det hele var ganske uoversiktlig for kirka.
– Og du tenker at Gud på en måte står bak dette?
– Jeg mener at Jesus blant annet gikk sammen med kvinnebevegelsen for å lære kirka noe.
– Og hva har kirka lært?
– Vi har begynt å lese Bibelen på en litt annen måte. Vi snakker om Jesus som ble født i en stall i en krybbe; at englehæren som jublet over det som hadde skjedd, ikke ble sendt til keiseren, men til dette lille barnet i en krybbe, for å rope «fred på jord». Vi leser evangeliet om at Jesus ble flyktning. Og vi skjønner noe annet fordi vi nå ser flyktninger komme. Vi oppfatter nå at det å være kristen handler om å ta ansvar for verden, som helhet og ikke bare for vår individuelle moral.
– Du har ofte blitt sett som en eksponent for «den politiserte kirka». Er det rettferdig?
– Jeg vil ikke sagt politiserte, men den samfunnsetisk bevisste kirka. For meg har det hele tiden vært klart at vi skal fastholde de grunnleggende verdiene. De handler også om samfunnet, men kirka skal ikke gå inn i de politiske løsningene. Det må den enkelte kristne finne ut av selv.
– Men er det mulig å være tydelig på de samfunnsetiske områdene uten å bli politisk?
– Det er mulig å si at hvis vi glemmer at de fattige fins, så tar vi feil av det kristne budskapet. Hvis vi velger å se bort fra de utfordringer som klimaet gir, så tar vi også feil som kristne. Men vi kan ikke si hvordan vi skal løse problemene. Om vi skal si nei til oljeboring i Lofoten eller andre konkrete spørsmål, må den enkelte kristne finne ut.
– I Finnmark opplevde jeg mange ganger læstadianerne si når de følte seg fremmede for det som skjedde i kirka at «vi kommer stadig nærmere utgangsdøra». Jeg har også hørt og lest at Høyre- og Fremskrittspartifolk uttrykker det samme.
– Jeg tar det på alvor hvis de føler at vi foreskriver politiske løsninger. Men jeg tar det ikke på alvor hvis de ikke vil engasjere seg for mennesker på flukt. Det er helt nødvendig for kristne. Men vi kan ikke si hva slags flyktningpolitikk vi skal ha. Jeg opplever at mange som kommer med denne klagen, hører mye som ikke er sagt. De vil heller ikke anerkjenne at dette er et riktig engasjement, eller si noe om hvordan det kan løses. Det dårlige forholdet kirka har hatt til arbeiderbevegelsen har vært et større problem, syns jeg. Altfor mange har ikke følt seg akseptert av kirka. Det er avgjørende at vi klarer å målbære det dype etiske engasjementet bak det kirka gjør og sier, og ikke viker fra det. Samtidig må folk føle at de har frihet til å gjøre vurderingene selv.
– Hva ville du helst at vi skulle snakket om i et lite intervju som dette, til menighetsblad vårt?
– Jeg ville gjerne få sagt hvor fint det var å være prest på Røa og i Sørkedalen. Jeg opplevde at jeg der var en del av et lokalmiljø. Jeg følte meg som en landsbyprest, der jeg kunne være både prest, nabo og forelder. Verden hang på den måten sammen. Og Sørkedalen var et gjensyn med min egen oppvekst i Skåbø i Gudbrandsdalen. Jeg merket det både i typen religiøsitet som var der og i det lokale engasjement jeg møtte der. Jeg er fortsatt medlem av Sørkedalen Idrettsforening.
– Røa Vel arbeider med stedsutvikling av Røa i forbindelse med de mange utbyggingsprosjektene her. Hva tror du er viktig i dette arbeidet?
– Det ene er å dyrke, utvikle og bevare fellesarenaer. Røa har flere slike. Det er det geografiske midtpunktet og møtepunktet rundt Røakrysset. Og det handler om møteplassene knyttet til idrettslag, kirke og skole. Både ut fra tiden i Røa og fra arbeidet etter 22 juli, har det blitt stadig tydeligere for meg hvor viktig det er at samfunnet er preget av tillit. Dette er et særpreg ved den norske samfunn og noe som ABB misbrukte og angrep. Tillit kommer ikke av seg selv, det må bygges og næres. Det skjer først og fremst i de nære relasjoner, familie, oppvekstmiljø og naboskap, men også gjennom disse lokale møtestedene. Der lærer vi hverandre å kjenne, og gjør erfaringer med, at selv om vi er uenige om mange ting, så er det ikke uoverstigelige gjerder mellom oss.
– Det går nedover på flere statistikker for kirka. Bekymrer det deg?
– Men sånn har kirkas historie alltid vært, det har både gått opp og ned. Vi blir kanskje en minoritetskirke og da må vi finne ut hvordan vi skal det på en god måte. Jeg tror på kirka. Jeg tror at kirka alltid vil overleve. Det handler om Den norske kirke, men også dette at vi er del av et universelt fellesskap. Noen ganger har vi en sterk kirke her, andre ganger er den sterkest i Afrika eller Amerika. Vi hører sammen. Det er ikke et spørsmål om optimisme eller pessimisme, men det handler om tro på at Kirka alltid vil leve.
Roald-Einar Ottersen