Av Magnhild Landrø
Da Bente Keseler venner kom flyttende tilbake til Sørkedalen for fem år siden, hadde hun lagt mange slags kulturkrasj og flyttelass bak seg. Og mye i dalen hadde forandret seg. Mest savner hun at misjonshuset på Bakk ikke lenger er et aktivum i bygda.
- Jeg ble en kristen mens jeg var bare ungjenta, forteller Bente. – Og det skjedde mens jeg ennå bodde her heime på Nordre Venner. Vi var noen venninner som gikk på søndagsskole hjemme hos Hilmar Lyse. Etter hvert havnet vi også på misjonshuset - i Junior’n. Det var på en junior-leir i Trysil i 1967 at jeg bestemte meg «offisielt» for at jeg ville være en kristen. Siden har troen vært en viktig del av livet mitt.
- Hva er det viktigste for deg, som gjør at du fortsatt holder fast på din kristne tro?
- Jesus er blitt en reell person for meg. Og han betyr noe viktig i mitt forhold til Gud. Jeg har alltid tenkt at det er noe som heter synd, og som skiller oss mennesker fra Gud. Gjennom et langt liv som kristen har jeg skjønt at det er noe frigjørende ved det å bli tilgitt, og kunne reise seg igjen til en ny start. Katolikkene har noe som heter skriftemål, og det handler i stor grad om å få lagt fra seg ting som tynger. Og her kommer Jesus inn som den som tar fra meg det tunge, og som redder meg i kontakten med min Gud.
- Så påsken er en viktig høytid for deg?
- Om påsken tenker jeg at der og da ble grunnlaget lagt for min kristentro. Den teologien som handler om at Jesus var villig til å gå den tunge veien mot døden, for å sone mine synder, det handler om nettopp selve tilgivelsen; muligheten til å kunne reise seg opp igjen. Begynne på nytt. Sånn sett er påsken en viktig tid for meg.
I dag har påskebudskapet for mange druknet i ferieidyll, skispor, soling, og materialistiske behov for stadig nye opplevelser. Det er ingen strøm av mennesker til kirkene her til lands for å feire tilgivelsens evangelium. I stedet er påsken blitt «bare» en ferie.
- Da jeg jobbet i Kongo, opplevde jeg at påsken var en folkefest. Folk strømmet til kirkene. De vandret lange veier for å være sammen med andre kristne disse dagene. Man sammenligner jo gjerne, og jeg synes selvsagt det er trist at vi i vårt kristne Norge ikke opplever det samme.
- Men det skjer en feiring i Sørkedalen i påsken?
- Ja, og jeg synes det er en fin tradisjon at påskedagsmorgen markeres med gudstjeneste i Sørkedalen, og en felles påskefrokost i kirkestuen etterpå. Jeg håper at enda flere kan få med seg denne feiringen!
- Men tilbake til din tid som misjonær i Kongo, Bente. Hva gjorde du der disse tre årene?
- Jeg ble kalt til en stilling som sykepleier på et sted som heter Inkouélé, en landsby med egen høvding, og med lokale kristne som elsket kirken sin. Her hadde Misjonsforbundet noen få misjonærer som drev en liten sykestue og en fødestue. Jeg jobbet mest som jordmor, med mye farting i den store jeepen vår, på farefulle veier, ut til steder der folk trengte hjelp.
Bente jobbet også med helse-undervisning av voksne som trengte å få kunnskap om sykdommer og plager som det gikk an å gjøre noe med.
- I Kongo var til og med de kristne fanget av gamle forestillinger om at sykdom var noe som var «kastet» på dem. De tenkte at det alltid var noen andre som ville dem vondt. For meg ble det viktig å jobbe mot denne fastgrodde anemistiske vrangforestillingen. For eksempel var parasitter et stort problem. Mange døde helt unødvendig av disse parasittene. Det ble viktig for meg som sykepleier å undervise folket om at dette slett ikke var noe som ble «kastet» på dem. Sykdommen hadde sin forklaring i at de gikk barbeinte og lett fikk i seg de farlige parasittene. Kunnskap er viktig, og misjonærene tok sin del av undervisningen. Det å være misjonær er ikke bare å forkynne. Det er også å lære bort viktig kunnskap som kan redde liv, og bygge opp.
Bente forteller at de yngre tok lettere imot ny kunnskap. Også den mer urbane delen av befolkningen var mer motivert for å vende seg bort fra ideen om at sykdommen var «kastet» på dem av andre. Det motiverte Bente for videre innsats. Myndighetene var også begeistret for den kunnskapsformidlingen misjonærene kom med.
- Hva var dine beste opplevelser de tre årene som misjonær i Kongo, Bente?
- Det mest gledelige var å kunne redde liv under krevende forhold. Vi hadde ikke så mye å hjelpe oss med under vanskelige fødsler, for eksempel. Noen ganger måtte vi bruke sykkelpumpevakum for å få ut ungen. Og når strømmen ble kuttet klokka halv ti på kvelden, måtte vi finne andre muligheter til å få desinfisert redskaper og det vi trengte for å få gjort jobben vår. Vi jobbet jo til alle døgnets tider mange ganger.
Bente husker spesielt alle de gangene de opplevde at pasienter kom til sykestua for seint. De hadde først fulgt sin tradisjon og gått til heksedoktoren og fått noen «remedier» som egentlig gjorde dem bare dårligere. Så kom de endelig til sykestua, men da var de ofte så syke at Bente og hennes kolleger ikke kunne redde dem.
Også de kristne i landsbyen kunne synes det var vanskelig å gi helt slipp på gamle forestillinger om at fetisjer kunne hjelpe mot sykdom. Var de syke, eller hadde andre problemer, kunne de legge «noe» under senga, og det skulle hjelpe. Det er vel der, som her, at gamle forestillinger og meninger ofte er vanskelig å gi slipp på.
I Afrika bygges det flere kirker enn på noe annet kontinent, mens her i landet hører vi stadig om kirker som må legges ned, fordi de blir for lite brukt, og er for dyre i drift. I Oslo er dette stadig oppe til debatt. Bente sitter i Sørkedalen menighetsråd, og jeg er fristet til å spørre:
- Er avvikling av kirken her i dalen et spørsmål, Bente?
- Foreløpig har vi ikke fått noen signaler fra høyere kirkelig hold om at Sørkedalen kirke er nedleggingstruet. Men det er klart at vi må ha bygda med oss for å mene at kirken fortsatt er viktig. Vi må bruke den når det legges til rette for gudstjenester og arrangementer. Og vi må stille oss til rådighet når en valgkomite prøver å finne folk som er villige til å stille til menighetsrådsvalg, for eksempel.