Preken i Sagene Kirke søndag 16. februar 2020.
De ti bud har alltid fascinert meg. Ikke bare fordi jeg store deler av livet har jobbet med juridiske og etiske spørsmål knyttet til min egen bransje, men mest fordi jeg opplever budene som et sett med nøkler for å forstå noen helt sentrale rammer, ikke bare for kristendommen, og forholdet mellom Gud og mennesker, men først og fremst for forholdet mennesker imellom.
Men hvordan skal budene forstås og hvorfor skal vi følge dem? Er det for å blidgjøre Gud og vise at vi er verdt et evig liv? Eller er budene gaver, verktøy vi kan bruke for å gjøre oss selv bedre som mennesker og verden rundt oss til et bedre sted? Vi vil så gjerne ha enkle svar på vanskelige spørsmål. Så også her.
Jeg vokste opp på Hellvik i Sør-Rogaland, og var mer eller mindre fast inventar på søndagsskolen på bedehuset. Jeg inngikk nok som en del av det vi kan kalle «rampen» på bakerste benk. Det var ikke alltid vi fulgte så nøye med, men vi stolte på intuisjonen og på at om vi uforvarende skulle bli bedt om å svare på et spørsmål vi ikke hadde fått med oss, så var det ganske trygt å svare «Jesus». Var det feil, så ble det i så fall påtalt på mildeste måte.
Noe fikk vi likevel med oss. For egen del sitter en linje sterkere igjen enn de fleste, hentet fra salmen med den litt kryptiske tittelen Fred til bot for bittert savn: «Kristendom er i en sum fredens evangelium». Selv tenkte jeg at det burde være enkelt å bytte ut «fred» med «kjærlighet», til tross for at det ville gi et litt mer haltende verserim. Så forsøkte jeg å holde dette opp mot de ti bud. Men i min barndom var de ti bud også i overført betydning nærmest hugget i stein, enda mer enn i dag. Korte, kompromissløse og altomfattende regler, med lite rom for refleksjon eller tolkning. Jeg fikk det ikke til å henge sammen med salmedikterens mer overordnede og poetiske tilnærming.
Etter hvert som jeg begynte å jobbe med pressejuss og – kanskje særlig – presseetikk tok interessen for budene seg opp igjen. Mer og mer ble det tydelig for meg at det i stor grad er nettopp tolkningen det kommer an på. Og det hjelper nok lite å si som en trofast kirkegjenger da den første nynorskoversettelsen av Bibelen kom, at hun foretrakk å lese skriften på det språket Mesteren selv talte. Hvilket neppe var konservativt bokmål. Nei, Bibelen og budene åpner opp for så mye om vi velger å gi rom for det.
Vi nordmenn lever jo i et ganske gjennomregulert samfunn, og ser ut til å trives med det. Samtidig vil vi gjerne ha enkle regler. Spørsmålet er om vi noen ganger gjør det for enkelt, slik at vi ikke bare mister den dypere meningen av syne, men at vi også går glipp av den verdi som ligger i selve refleksjonen; at vår respons på et sett handlingsregler er noe mer enn en betinget refleks, noe mer enn et nærmest automatisert handlingsmønster.
Hvordan skal vi angripe de ti bud, for best å forstå den innerste kjernen? Hvilket perspektiv, hvilket ståsted skal vi velge? Handler det å følge budene mest om å lovprise Gud eller handler det om å behandle hverandre med respekt og kjærlighet? Eller er det ingen motsetning? Handler det om ren samfunnsnytte? Kevin de Young, professor i systematisk teologi ved Universitet i Leicester, har en interessant betraktning i boken «The ten commandments». Med en nærmest naiv tilnærming skriver han: «Tenk på hvilket fantastisk sted verden ville vært om disse ti enkle reglene ble fulgt. Dersom alle overholdt de ti bud ville vi ikke trenge låser på dørene, vi behøvde ikke å bruke penger på våpen. Vi ville ikke trenge domstoler, kontrakter eller fengsler».
Både de yrkesetiske prinsippene jeg daglig forvalter, den såkalte Vær Varsom-plakaten, og de ti bud er typiske handlingsetiske regler. Det er mye «du skal» og «du skal ikke». Sinnelagsetikk eller konsekvensetikk er det lite rom for. Til tross for dette, og til tross for at de ti bud må kunne sies å være overlevert fra en høyere autoritet enn selv styret i Norsk Presseforbund, så må også budene, som Vær Varsom-plakaten, noen ganger oversettes og uansett tolkes.
Et første blikk på de ti bud tilsier at de to første, noen vil kanskje si de tre første, konstituerer Gud og vårt forhold til Gud. Men allerede i det andre budet åpnes det for tolkninger. «Du skal ikke misbruke Guds navn» ble i min barndom og ungdom tolket som forbud mot ethvert bannord. Men det er trolig ikke den dypeste og viktigste mening. I den katolske kirkens katekisme fremheves for eksempel det å påberope seg Guds navn for å rettferdiggjøre forbrytelser, urettmessig krigføring, avstraffelse og så videre. Det handler altså om ikke å ikle seg Guds autoritet for å oppnå noe for egen fordel eller for sågar å forsvare urett.
Det tredje bud «Du skal holde hviledagen hellig», kan selvsagt sees på som en befaling om å lovprise Gud. Men siden jeg nå står i Sagene kirke, i kanskje den mest tradisjonsrike arbeiderbydelen i Oslo, så tar jeg sjansen på å si at det tredje bud også kan betraktes som verdens første arbeidsmiljølov. Både i andre og i femte mosebok blir mennesket først og fremst pålagt å hvile, og ikke minst å sørge for at også tjenestefolkene får en fridag. For sikkerhets skyld understrekes poenget i Markusevangeliet, kapittel 2, vers 27: «Sabbaten er til for menneskenes skyld, ikke mennesket for sabbaten».
Det åttende bud het i min barndom «Du skal ikke lyve». Det var en regel jeg stilte spørsmål ved og som jeg uansett ikke klarte å etterleve. Jeg har løyet mye i mitt liv. I perioder særlig for mine foreldre. Men jeg gjorde det i trygg forvissning om at det å slippe å høre sannheten sparte dem for søvnløse netter og bekymringer for ting de selv uansett ikke kunne hjelpe meg med. Det var derfor jeg med stor tilfredshet for noen år siden registrerte at den norske oversettelsen igjen var endret til «Du skal ikke vitne falsk mot din neste». Det gir mening.
Det sjette budet heter nå i norsk oversettelse «Du skal ikke bryte ekteskapet». I den offisielle engelske versjonen lyder det litt annerledes: «You shall not commit adultery» - direkte oversatt: «Du skal ikke bedrive hor». Det er neppe noen tvil om at utroskap rammes av begge formuleringer. For noen av oss er det likevel en betydelig forskjell på det å bedrive «hor», og det å bryte ut av et ekteskap som kanskje er tømt for kjærlighet.
Både i andre og femte mosebok, som ellers i Bibelen, er det fullt mulig å gå seg fast. Det gamle testamentet ble opprinnelig skrevet ned i en tid, en form, et format og et språk som åpner for betydelig tolkningsrom. Det er lett å kjenne på behovet for noen markører, litt hjelp rett og slett, for å få frem kjernen i budskapet.
I Leo Tolstojs julelegende Papa Panovs juledag får hovedpersonen vite at han skal få møte Jesus på juledagen, av Jesus selv, men at han ikke vil få vite hvordan han ser ut. Papa Panov venter hele dagen i spenning, mens han tar imot og hjelper forfrosne gatefeiere, enslige, fattige mødre og andre hjelpetrengende som kommer forbi verkstedet hans. Da han bedrøvet setter seg ned sent på kveld, skuffet over at Mesteren ikke har besøkt ham, hører han stemmen fra kvelden før: «Jeg var sulten, og dere ga meg mat, jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere ga meg husrom. Disse menneskene har du hjulpet i dag. Hele dagen, mens du hjalp dem, hjalp du meg». Jesus hadde vært der, i mange ulike skikkelser, og han hadde blitt møtt med omsorg. Slik oppfyller Papa Panov et budskap han ikke har lest seg til eller tolket, men intuitivt forstått; at det er kjærlighet til menneskene det dypest sett handler om. Vi kommer altså ikke unna sinnelaget i etikken, i hvert fall ikke når det kan hjelpe oss på vei mot de riktige handlinger.
I forbindelse med 100-års jubileet for unionsoppløsningen bidra redaktørene i 225 norske aviser med én setning hver til det vi kalte «Århundrets lederartikkel». Jeg hadde gleden av å redigere denne artikkelen, og valgte å la den avsluttes med følgende:
«Til slutt står dette ene tilbake: Journalistikkens grunnleggende samfunnsoppdrag er å verne om menneskeverdet.»
For meg er det en vakker, men også ganske presis måte å uttrykke en retning for et yrkesmessig engasjement.
For de av oss som også er opptatt av hvilket evangelium kristendommen i en sum skal utgjøre, og som kanskje ikke har den samme ubevisste intuisjon som Papa Panov, så vil jeg avslutte med Romerbrevet, kapittel 13, vers åtte og ni, som jeg kjenner kommer meg til unnsetning, og som jeg synes oppsummerer det hele ganske godt:
«Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. 9 For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.»