Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det første kapittel…
1 I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til 4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
14 Og Ordet ble kjøtt
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Slik lyder det hellige evangelium.
Prekenteksten på juledag er den samme hvert år i vår kirke. Vi har feiret og gledet oss, Jesu fødsel, julaften. – Juledag er dagen for ettertanken, til å heve blikket og stille de store spørsmålene som vi ellers i kirkeåret ikke riktig får tid til å konsentrere oss om.
De majestetiske ord som møter oss i dagens tekster – majestetiske og hva mange vil kalle «filosofiske» eller «religionsfilosofiske» ord, kaller oss til å stille spørsmålet ved Gud selv: Hvordan tenke om Gud…?
* * * * *
Da vi var barn, var det nok for de fleste av oss enklere. Vi kunne lage oss så konkrete forestillinger. Gud som en gammel mann med hvitt skjegg, kanskje, som sitter på en sky i himmelen, der hvor engelen bor. Forestillinger i stor grad preget av populærkulturen. De ulike fantastiske fortellingene fra Bibelen som vi ble fortalt, de fasinerte og skapte undring.
Så skjer det, for mange og nok for de fleste, at fortellingene gradvis utfordres med økende grad av kunnskap og erkjennelse, av et stadig mer kritisk blikk. Av hva man hører fra venner, lærer i skolen, leser, ser på TV, fra en voksende naturvitenskapelige tilnærming til verden. Det utfordrer fortellinger man har hørt og forestillinger man er vokst opp med. Og ofte kan det være slik, at mens de barnlige forestillinger om Gud man er vokst opp med ikke vokser, utvikler seg eller finner nye uttrykk, så vokser nettopp den kritiske tenkning – og plutselig en dag, oppdager man at man har vokst ut av eller har man vokst fra de bilder eller forestillinger man hadde om Gud. De blir tomme, gir ikke lenger mening.
Spørsmålet til oss i dag er altså: Hvordan tenke om Gud…? Eller kanskje bedre: Kan vi tenke om Gud på måter som tar høyde for hva vi ellers vet om virkeligheten, for oss som voksne kritisk tenkende mennesker – eller er det da ikke lenger plass til Gud?
* * * * *
Ulike religiøse tradisjoner vil svare ulikt på det spørsmålet. Avgjørende for å tenke om Gud i vår kristne tradisjon er nettopp julens fortelling – at Gud og menneske er ett i det lille barnet, i Jesus Kristus. At Jesus er sann Gud og sant menneske – vere Deus et vere homo, som man sa i oldkirken, på konsilet i Kalkedon i år 451. Til spørsmålet om hvordan tenke om Gud, så peker altså kristentroen på nettopp Jesus.
Men spørsmålet etter hvordan å tenke om Gud er vel ikke besvart ved kun å peke på den historiske Jesus, er det vel? Skal det i det hele tatt gi mening å bruke ordet «Gud», ja så må det også være knyttet til tilværelsen, opphavet, til det som er – nettopp til de store kosmiske dimensjonene vi hører i dagens tekster. «I begynnelsen var Ordet. / Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. / Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.»
Det som gjør at noe er, har altså med Johannes her i dagens tekst, et ord eller navn – nemlig «Gud». Gud er makten til å være til, i alt det som er til. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. – Og på ett nivå så kan vi kanskje ikke si mer, vi blir raskt tause i ærefrykt for tilværelsens under.
* * * * *
For vi bærer ikke selv vår egen tilværelse. Våre liv leves i grunnleggende avhengighet. Ikke noe liv, ikke noe menneske, finnes eller leves isolert. Vi er jo ikke selv makten til å være til, i vår tilværelse. Vi er jo ikke vårt eget opphav.
For vår verden, vår tilværelse – fuglene under himmelen, alle dyrene på marken, trærne, blomstene, insektene, fiskene og havet, jeg og du – ikke noe av dette må være her. (P) Vi er her i Gamle Aker i dag, men det må jo ikke være slik. Ikke noe av det som er til finnes med nødvendighet. Det kunne være tomhet, ingenting, intet. Mesteparten av universet er jo bare tomhet og intet. Det «noe» som gjør at det som er faktisk er, som er makten til å være til i alt det som er, har et ord eller navn i vår kultur, «Gud».
Det som så gjør denne Gudstro til en kristen Gudstro, er håpet om – for det er ikke kunnskap eller viten, det er håpet om at det er i Jesus-historien vi lærer Gud å kjenne, ser hvem Gud er – at vi der lærer å kjenne og forstå den makt som bærer tilværelsen. At menneske og Gud i personen Jesus er vevet sammen på en slik måte at vi ikke ser forskjell, at Jesus er både Gud og menneske. På samme tid sann Gud og sant menneske – vere Deus et vere homo.
«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Full av nåde og sannhet – at nåde og sannhet hører sammen, at Gud, kraften til å være til, er og vil nåde! – Ja, det er vårt kristne håp.
* * * * *
At «alt er blitt til ved ham», peker da også mot en sammenheng mellom våre sanseerfaringer og Gud. Den skjønnhet vi får oppleve i naturen, solens varme og den svalende vinden, den myke mosen under føttene, de duftende og vakre blomstene og det kjølige vannet i bekken, naturerfaringer som gir oss kraft, vilje og livslyst – alt får på konkret vis uttrykke Guds godhet og omsorg. – Det samme vitnesbyrd om Guds godhet og omsorg, bringer også de gode møter vi gjør med andre mennesker, og alle andre forhold, som klær, sko, mat og tak over hodet, alle kulturerfaringer som gir oss kraft, vilje og liv. Alle de erfaringer vi gjør i natur og kultur, som ligger til grunn for og muliggjør mitt liv, er erfaringer av nåde. Og det er nettopp den nåde vi slik allerede har erfart i våre liv, som Guds nåde i Jesus Kristus knytter an til og gjør hel, som vi kan hvile i med alt hva vi er. – Vi gjenkjenner og kan ta til oss Guds nåde nettopp på bakgrunn av erfaringer vi har gjort av nåde i det gitte, skapte liv, slik blir Guds nåde meningsfull for oss.
Å være menneske er ikke bare å sanse – å se, høre, berøre. Å være menneske rommer også overskridende opplevelser av å være sett, være hørt, være berørt. At slike opplevelser av det å være berørt er en allmenn erfaring, altså noe alle mennesker gjør, er noe også en av de fremste tenkere i dag hevder og argumenterer for. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa knytter slike opplevelser til begrepet resonans. – At jeg treffes av noe, og jeg kommer i bevegelse. (P) Men å si at de opplevelser vi gjør av å være berørt, når vi opplever det som gode og livgivende og ikke urovekkende erfaringer, at de peker mot Gud, ja, det er en spesifikk kristen tolkning, en spesifikk kristen tolkning av virkeligheten. Det er en tolkning som er mulig å gjøre nettopp i troen på Jesus, som viser oss en kjærlig Gud – full av nåde og sannhet.
Konkret: Det å kjenne på glede og oppleve spontanitet, kjærlighet og tillit, er det ikke fenomener som nær motbeviser at livet er meningsløst, tilfeldig og absurd? Det er fenomener vi erfarer, gode erfaringer, som jo i alle fall taler mot at de skulle være meningsløse – for vi erfarer de jo som meningsfulle. (P) Tilsvarende med den spontane trangen etter å hjelpe dem som lider, som er der før vi får tenkt oss om, før etikk og normer kan lære oss hvordan vi skal handle. – Alt vitner om Guds nærvær i vår virkelighet.
Også gjennom gudstjenestens sakramenter formidler Gud sin skaperånd til oss og rekker oss nåde. Ånden er ikke skilt fra den materielle og kroppslige virkeligheten som vi lever under. Guds nærvær kommer ikke kun gjennom åndelige erfaringer i vårt sinn og vårt følelsesliv. Nei, Gud går her på jorden, her og nå.
* * * * *
Synden, som Kristus frelser oss fra, er at vi selv tror at vi er kraften til å være til, at vi er våre livs opphav, at det er vi som holder hverdagen vår oppe. Men vi bedrar oss selv. Vi er ikke selv makten til å være til i vår tilværelse. Vi trenger alle, daglig, å oppleve omvendelsens gave. – Det gir gjenopprettelse av vår menneskelighet, gjenopprettelse av verden. Vi er som kristne i våre liv kalt til å være Hans disipler! Så skal vi vandre sammen, på den veien som handler om å finne stadige nye bilder og ord for Gudsvirkelighetens sannhet – og på den veien skal vi vokse sammen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.