Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel:
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
14 «Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Slik lyder det hellige evangelium.
Julens fortellinger handler på så mange måter om vandring, om bevegelse, reise, både konkret og i overført forstand. Josef og Maria som begir seg på vandring, for å skrive seg inn i manntall i Betlehem. Hyrdene som bryter opp fra hvor de er ute på marken, hvor de vokter flokken sin, for å se det nyfødte barnet. Og snart de vise menn som skal bryte opp, fra et sted i Østerland, for å følge stjernen. Nå som julekvelden er her, og julenatten venter om ikke lenge, skal vi i ettertanke stanse opp ved reisen, ved vandringen.
Hele Bibelen som kulturell grunnfortelling, er en fortelling om reise og vandring. Slik Adam og Eva stenges ute fra Edens have og begir seg på vandring øst for Eden. Slik Abraham legger ut på vandring, fra i Ur i Kaldea, til det land langt borte som Gud vil vise ham. Fortellingen om Moses som leder folket ut av Egypt – 40 år gjennom ørkenen. Jesus som med sine disipler vandrer rundt i Galilea – hans liv som evangeliene forteller om, er som en lang vandring opp til Jerusalem. Og hvordan vi så hører kallenavnet til de første kristne: «de som tilhører Veien», som det står i Apostlenes gjerninger (kap 9,2).
Slik jo også med våre konkrete liv – de er liv i bevegelse, på vandring, enten vi vil eller ikke. Hva har ført deg dit du er i dag – hvilke geografiske, fysiske og emosjonelle reiser, reiser knyttet til identitet og selvforståelse, har du vært gjennom for å komme dit du er i dag? Hvor har ditt hjerte ført deg – eller er det kanskje ikke hjertet som har ledet deg dit du er? Og er du kommet dit du håpet å komme, eller er du fortsatt underveis – kanskje usikker på hvor veien går?
* * * * *
Du kjenner kanskje uttrykket «Det urolige hjerte»? Det har sitt utgangspunkt i en formulering som på en spesiell måte er knyttet til kirkefader Augustin, som levde på 3-400-tallet. Den berømte formuleringen hvor uttrykket hører hjemme, er i innledningen til hans selvbiografi Bekjennelser, og går slik: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg». Augustin omtales gjerne som den første i historien som beskriver uroen som menneskelivets grunnvilkår. Og at det, dypest sett, er denne uroen som gjør at mennesker legger ut på søken, på vandring.
Augustin ser ikke noe negativt i denne uroen. Det er ganske enkelt en side ved det å være menneske. I et evighetsperspektiv er denne uroen noe som hører jordelivet til. For jordelivet, livet her i verden, er for Augustin en gjennomreise, der mennesket oppholder seg hjemmefra. Det går rett forstått om å se livet som en pilegrimsvandring, for den opprinnelige betydningen av ordet pilegrim – peregrinus på latin, – ja det er å være en fremmed, en som oppholder seg i fremmed land.
Det er også påpekt at det er en tydelig utvikling i reisemetaforen i Augustins forfatterskap. Mens han som ung mann ser livsreisen i et individuelt perspektiv, og som en trinnvis oppstigning – ascensu på latin, oppstigning som en form for innvielse, så har den modne biskop Augustin også fått et historisk og kollektivt perspektiv på livsreisen. Det går om fellesskapets felles pilegrimsferd, vandringen – iter på latin, gjennom jordelivet mot det himmelske mål. Med-vandring blir nå noe viktig, og medvandring ser og forstår han også som et liv i tjeneste for sine medmennesker. Slik får uttrykket pilegrim – peregrinus – også en kollektivt dimensjon. Det vandrende fellesskap, Civitas Dei, Guds folk, er et folk som er på vandring gjennom tiden, fra tidenes morgen til tidenes ende, fra skapelse til fullendelse
Og det er altså uroen, som et menneskelivets grunnvilkår, som føder bevegelse, endring, rett forstått vandring, både individuelt og kollektivt.
* * * * *
Samtidig kommer vi ikke fra at vandring – bevegelse, endring – jo vanskelig skjer forutsetningsløst. Den skjer på noen grunnleggende betingelser. Det gjelder både for min indre vandring, min selvforståelse og identitet, og for min ytre vandring, min konkrete fysiske vandring og reise. Begge krever de, om enn på ulike måter, både frihet og rom, muligheter, for at de skal finne sted. – Vi tar kanskje denne mulighet for gitt, tenker at den er selvsagt, men det er den jo ikke.
Det er i år 80 år siden 2. verdenskrig tok slutt og freden kom til Norge. Krigen og Holocaust, Shoah, representerte en kulturell krise, på mange vis et kulturelt sammenbrudd. Representerte erfaringer av undertrykkelse, forfølgelse og tilintetgjørelse, som på grunnleggende og radikalt vis synliggjorde at denne indre og ytre frihet nettopp ikke er selvsagt.
Vi skal nå stanse ved en person som klarere enn de fleste i en jødisk-kristen tradisjon, har artikulert et avgjørende aspekt, en nødvendig mulighetsbetingelse, for indre og ytre bevegelse, endring, rett forstått vandring– og det skjer nettopp i kjølvannet av krigen.
For i år er det 50 år siden den jødiske filosofen Hannah Arendt døde. Hannah Arendt blir fratatt sitt tyske statsborgerskap i 1937 og blir snart flyktning. Hun får etter hvert visum til USA og kommer så med båt til New York i -41. Det er den statsløse, flyktningen, som nå kommer i sentrum av hennes tenkning – altså den som har mistet alt, var statsløs, og som ingen ville ta imot. – Og som den rådende tenkning om rettigheter den gang, ikke evnet å ta høyde for eller gi rom til. Hvordan er nå rett forstått vandring, mulig – i møte med undertrykkelse, forfølgelse og tilintetgjørelse?
I New York i 1943, formulerer hun en setning som senere er fremholdt som en av de mest sentrale perspektiver i politisk teori i det 20. århundre. Hun omtaler Retten til å ha rettigheter – das «Recht, Rechte zu haben». At vi som mennesker, i kraft av å være mennesker – før alle andre bestemmelser, forordninger, ulike verdslige og religiøse autoriteters og myndigheters beslutninger, så har du, som menneske, en grunnleggende rett også til å tilhøre et fellesskap. – At du altså ikke bare har rettigheter fordi du allerede tilhører et fellesskap, nei, du har også som menneske en rett til fellesskap og tilhørighet.
Krig og undertrykkelse gjennom historien, har lært oss at reisen og vandringen, både i overført og i direkte forstand, skjer på forutsetninger som vi ikke kan ta for gitt. Jeg må ha frihet til å tenke og tro, og jeg må på samme tid få ha et sted og en tilhørighet, hvor jeg er hjemme, som vi hørte fra Hanna Arendt. Det går om menneskets verdighet. – En viktig påminnelse i møte med flyktninger, også i dag.
* * * * *
Når vi nå på julekvelden står ved krybben og det lille barnet, minnes vi ikke bare om vår egen sårbarhet som menneske, at vi er utlevert, helt avhengig av fellesskap, tilhørighet, omsorg og beskyttelse. Å være utlevert og sårbar, og avhengig av tilhørighet, det er grunnvilkår for vår egen menneskelighet og ikke noe vi kan eller skal vokse ut av eller bort fra, det er grunnvilkår fra fødsel til død.
Men mer enn det, når vi på julekvelden samles ved nettopp dette barnet, er det fordi vi også kjenner dette barnets videre liv og historie, snekkersønnen fra Nasaret, Jesus Kristus. Vi samles i håp og tro, kanskje vaklende og usikker tro – eller med bankende, glødende håp og tro. Den kristne gudstroen er håpet om at vi kan se og kjenne Gud selv i snekkersønnen fra Nasaret. At vi i Jesu liv og historie kan lære å kjenne makten til å være til, i alt det som er til, Gud selv. Gjennom sitt liv, som vi jo kjenner fra evangeliefortellingene, gjorde Jesus mennesker hele og ga mennesker håp. Han stod opp mot uretten, reiste mennesker opp. Slik utfordret Jesus religiøse og verdslige autoriteter som mer hegnet om seg og sitt – og ble henrettet – men det er historien om påsken.
Ja, våre hjerter er urolige. Uroen er et grunnvilkår for menneskets eksistens. Ja, vi er på vandring, med alt hva vi har og er, som både indre og ytre menneske. Det er en individuell vandring, men også en kollektiv vandring, en vandring hvor vi er kallet til tjeneste for og ivaretagelse av hverandre – en pilegrimsvandring. Og vi skal få holde fast ved at vandringen har et mål, hva Augustin kaller et hjemland, bortenfor dødens og tidens grense, hvor den evig hvile venter for våre urolige hjerter. Sammen skal vi vandre i tro, håp og kjærlighet!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.