Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel…
Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. 2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. 3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. 4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: 5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» 6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. 7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. 8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
9 Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. 10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. 11 For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.
12 Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg tror du fleste av oss tenker at vi kjenner Jesus, vet hvem han var. Vi kjenner både hans omsorg for de svake, syke og utstøtte, og som den som refser uretten, som refser samtidens religiøse ledere. I dag, ved inngangen til påsken, hører vi elementer om Jesus som jeg tror de fleste av oss opplever at ikke uten videre passer inn i dette bildet.
For like før Johannes gir oss sin fortelling om lidelseshistorien, forteller han i dagens tekst at Jesus var på fest, for å si det litt folkelig. Han festet sammen med sine nære venner, Maria, Marta og Lasarus. Jeg vet ikke om noen av oss har sett for oss at disiplene stelte i stand et festmåltid for å feire Jesus. Men det gjorde de altså, forteller Johannes. Det er på denne festen Maria kommer med salven sin. Et pund ekte, kostbar nardussalve. Det var ikke noe hva som helst. Den er verd tre hundre denarer, får vi siden vite. Hvis en denar er om lag en dagslønn, har salven en verdi bortimot en årslønn. Er det tilfeldige eller overflødige detaljer Johannes deler med oss? Nei, ingen detaljer er tilfeldige eller overflødige i evangeliefortellingene. For det skal ånde, om ikke himmelsk, så i alle fall velbehagelig der Jesus er, forstår vi. Vi hørte: «Hele huset ble fylt av duften». – Så sanselig, så fylt av overskudd.
I vårt perspektiv blir hendelsen ekstra interessant fordi den vekker reaksjoner. Judas murrer og sier pengene burde vært brukt på de fattige. Hvem av oss ville ikke være enige med Judas…? Men Jesus er ikke det. Han sier ja til sjenerøsiteten, på samme måte som han selv i bryllupet i Kana skaffer store mengder vin, eller når han metter fem tusen mennesker og ennå er det mat igjen. Overskudd, overflod, midt oppe i verdens elendighet.
Hva betyr så alt dette? Det betyr ikke at Jesu omsorg for de svake og utstøtte tones ned. Men det betyr at Jesus ikke uten videre kan plasseres inn som fornedret blant de fornedrede. Han omgås alle, høy og lav, og han verdsetter det som er kostelig. Det er aldri tale om så mye som et snev av forpint smålighet eller nedlatende verdensforakt hos Jesus i dagens fortelling. Det kan høres kynisk ut når han sier at de fattige har dere alltid hos dere. Men poenget må være at all elendigheten i verden aldri skal få skygge for det som er kostelig. Dette perspektivet veves diskret inn i Jesusfortellingene, for at vi heller ikke der skal miste av syne hva som er opp og ned her i verden. Det er fest for Jesus og hans nærmeste, så hører vi at han rir inn i Jerusalem, og vi hører folket rope: «Hosianna, velsignet være han som kommer i Herrens navn!» – Hosianna betyr hjelp oss eller frels oss.
Vi som kjenner Jesus-historien, vi vet at det hele snart skal snu. Vi vet at de som nå på palmesøndag roper Hosianna, de skal om noen få dager, på langfredag, roper: Korsfest! Korsfest! Hvordan er det mulig? Hvor raskt kan alt snu?
* * * * *
Jeg vil tro at mange av dere kjenner navnet Dietrich Bonhoeffer. Han var tysk luthersk teolog, prest og motstandsmann, og ble henrettet av Hitler i Berlin mot krigens slutt. – Man hadde funnet bevis på at han var involvert i attentatplanene mot Hitler. Onsdagen som var, den 9. april, er det 80 år siden han ble henrettet, hengt, i Berlin, bare uker før Hitler og nazi-Tyskland kapitulerer. Det går nå en film om ham på kino, verdt å se.
Vi skal stanse kort ved hans dagboknotater og brev fra fengselet, utgitt etter krigen under tittelen «Motstand og hengivelse». Her argumenterer han for at det fryktelige som var skjedd, det at det var mulig, ikke handler om ondskap hos de mange, nei ondskapen er forbeholdt de få, sier han, som de overbeviste nazistene. Men de var jo ikke flertallet, problemer var dumheten hos de mange, argumenterer han.
Dumhet? Ja, den dumhet som gjør så vi forføres, hvor alle begreper om rett og galt, godt og ondt blir endevendt, snudd på hodet. Hvor det som tidligere var sannhet blir løgn, og det som var løgn blir opphøyet til offisiell sannhet. De idealer som våre foreldre oppdro oss til å holde høyt i ære, sier Bonhoeffer, er blitt tømt for sitt opprinnelige innhold og gjennom propaganda fylt med en ideologi som har nøyaktig motsatt fortegn. – Slik ble Tyskland invadert innenifra, sier han.
Dumheten er allesteds nærværende, og til alle tider, er Bonhoeffers poeng. Den er et anlegg eller en latent mulighet som vi bærer med oss alle sammen, hvor vi står og går. For trangen til å la seg imponere av makt og autoritet, gjelder oss alle. – Om det er politisk, økonomisk, kulturell, religiøs, intellektuell eller annen makt og autoritet. Tilsvarende gjelder trangen til å gi etter for press og trusler. Trangen til å gå på akkord med sin egen overbevisning når det koster noe å hevde den, har vi alle. – Kan noen her i dag med hånden på hjertet si seg fri for den?
* * * * *
Hvor raskt kan alt snu? Det er alltid debatt om vi kan lære noe av historien, eller eventuelt hva vi kan lære av historien. Men at alt kan snu, og at det kan skje raskt, ja, det skal vi ta med oss – også i dag, i en urolig og usikker verden.
Palmesøndag er fest. Jeg tror ikke vi skal tenke lite eller lavt om festen, feiringen, gavene, de gode fellesskapene – hendelser som på ulikt vis bekrefter hvem vi er og de fellesskap hvor vi hører til. De hjelper oss til å holde fast i livskreftene, gode krefter vi kan knytte vår identitet til. Kanskje trenger vi festen nettopp når mørket senker seg – det er kanskje ikke tilfeldig at det er festen som innleder den stille uke, de siste dagene frem til korset som venter på langfredag.
«Følg meg!», sa Jesus til sine disipler. Som Jesus, skal vi se og vise omsorg for svake, syke og utstøtte, og som Ham skal vi stå opp mot uretten, også når det koster… Vi lever alle ulike liv og har derfor alle ulike kall, men vi er alle kallet til å tjene Ham i våre liv. Han kaller oss til å følge seg, helt frem til Jerusalem, også når det koster. Og i dag, på palmesøndag, minnes vi også vår bror Dietrich Bonhoeffer, som valgte en tjeneste han visste kunne koste ham det største offer.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.