Tekst: Kjell Håkestad
Framførelsen av Johann Sebastian Bachs «Matteuspasjon» i Nanset kirke lørdag kveld, ble en usedvanlig mektig opplevelse.
Med et stjernelag av medvirkende solister, kor og orkester, støtt og elegant ledet av kantor Svein Rustad, som til daglig er kantor i Sandefjord kirke.
Gjennom en konsert, eller kanskje skal vi kalle det en gudstjeneste, ble vi tatt med gjennom hele Jesu lidelseshistorie, slik den er gjengitt hos evangelisten Matteus. I verket følger vi Jesus helt fra han begynner å snakke til sine tolv disipler om at han vil bli korsfestet i løpet av den nær forestående påskehøytiden og helt fram til steinen er rullet foran åpningen til hans grav.
Ordet pasjon betyr for øvrig lidelse.
Og med Nanset kirkes alterteppe som illustrasjon, der blant annet skjærtorsdagsmåltidet er sentralt, var framføringen komplett.
Verket ble framført på originalspråket, tysk, med noen koralsatser sunget av koret på norsk.
Publikum fikk utdelt program med tekstene både på tysk og norsk, så det var uproblematisk å følge med underveis.
3 timer og 15 minutter, inkl. pause, varte opplevelsen! Et musikalsk maratonløp for de medvirkende.
De musikalske prestasjonene var fabelaktige. Vi hørte sangsolistene William Wallace som evangelist, Magnus Staveland, tenor, Tone Braaten, sopran og Mari Askvik, alt. I tillegg var våre to lokale, klassiske sangstjerner med: Magne Fremmerlid, bass og roller som Judas og Pilatus og Martin Hatlo, bass, i rollen som Jesus. De to malmfulle stemmene fylte kirkerommet med vellyd.
Samtlige solister har store, internasjonale sangkarrierer bak seg, noe som gjorde denne himmelske opplevelsen til en himmel full av stjerner, men kjendisstatus i vårt lille land har de ikke!
Det er en grunn til at det ligger mange års sangstudier bak slike prestasjoner, sammenlignet med hva våre moderne artister kan ha av sangfaglig bakgrunn.
Orkesteret var Barokkanerne, et ensemble på 20 musikere, som har spesialisert seg på tidlig musikk. De er kjent for at de spiller på originalinstrumenter, noe som vil si at de klinger og er stemt slik det ble gjort på Bachs tid. Slike instrumenter kan vær ganske spesielle i utseendet i forhold til hva vi er vant med.
Klangen blir så nær det originale som mulig, og til tider kan det høres urent ut, men det var det på ingen måte. Det er slik barokkstemming fungerer. Vårt moderne øre er vant med helt andre svingninger.
Koret var et sammensatt kor bestående av Sandefjord Kammerkor og Larvik Kantori. De omkring 50 sangerne gjorde sine saker slik de skulle og bidro så absolutt til at framføringen ble så mektig.
Fremføringen var velregissert. Det var orden og verdighet i alle ledd; hos musikere, kor, solister og ikke minst hos dirigenten.
Dette var trolig aller første gang dette monumentale verket ble fram ført i Larvik. Så langt man har kunnet finne ut, sto aldri Ruth Lagesen bak noen framføring av verket i Larvik, men andre steder. En av grunnene er nok at det krever veldig store musikalske ressurser å sette Matteuspasjonen opp. Blant annet er både kor og orkester delt i to, slik at de fungerer som to selvstendige enheter, og synger og spiller litt hver for seg og litt sammen.
Det betyr også at dirigenten har mye å holde styr på underveis.
Matteuspasjonen ble trolig komponert og framført første gang i Thomaskirken i Leipzig, der Bach var kantor, langfredag 1727.
Kirken var omtrent fullsatt av et gjennomsnittspublikum på 60+, men med noen hederlige unntak.
Som 13-årige Albert Spilling Bakkevig. Han var blitt invitert med av mamma og pappa og satt på første rad med god utsikt til de musikalske begivenhetene. Slike musikalske opplevelser kan sette dype og varige spor i et barnesinn. Måtte flere bli vist vei inn i slike øyeblikk. Forbilledlig av foreldrene!
Høydepunktet? Ja, det var kanskje det korte minutts dørgende stillhet som dirigenten rundet det hele av med. Luften dirret av utløst spenning!
La oss håpe at det ikke går for mange år til vi igjen kan få høre Matteuspasjonen i Larvik.