– Jeg følger biskop Kari Veiteberg på Facebook, og sånn fikk jeg vite om drop in-dåpen, sier Ellen Nygard.
– Jeg bor i Lillestrøm og har begynt å gå ganske jevnlig til gudstjeneste. Jeg kjenner at den timen gjør meg godt. En søndag fikk jeg til og med lyst til å gå på kirkekaffe etter gudstjenesten. Det var litt fremmed, og det var mange eldre der. Men så blir man kjent, og da er det faktisk hyggelig, innrømmer hun.
Det var bare ett problem
– Jeg ble spurt om jeg ville skrive for Lillestrøm Gazetta, som er menighetsbladet vårt. Det kan jeg få til, selv om jeg er travel, tenkte jeg. I vinter kom presten og spurte om jeg ville være kandidat til menighetsrådsvalget. Det var bare ett problem, sier Ellen og ler. – Jeg var ikke døpt eller medlem i kirken.
Drop in-dåp på Facebook
– Jeg trodde faktisk jeg var medlem. For snart 30 år siden troppet jeg opp på prestekontoret i Østerdalen der jeg bodde og hadde en fin samtale med presten. Men så må det ha skjedd noe galt med papirarbeidet. Presten i Lillestrøm sa han kunne døpe meg, men da kom jeg på at jeg hadde lest om drop in-dåp på facebook, sier Ellen.
– Gjør som du vil, mamma!
– Drop in-dåp, jeg liker det konseptet, forklarer Ellen. Det er litt storby og anonymt, og imøtekommende. Her er det bare å komme hvis man selv har landet på avgjørelsen. Man kan nesten kjenne på dagsformen om det passer eller ikke. Jeg var spent på om døtrene våre ville synes det var kleint. Men barn og unge i dag er ikke så forutinntatte som min generasjon. "Gjør som du vil, mamma" sa de.
– Jeg glemte faddere
– Selve dåpsdagen ble enkel og høytidelig. Noen fra koret sang, og en organist spilte vakker musikk. Biskopen og noen andre prester hadde en dyp, men ikke komplisert og høyttravende, samtale med hver enkelt av oss. Jeg hadde ikke tenkt på at jeg måtte ha faddere, så to av prestene tilbød seg å være mine. Flere fra familien var tilstede, og vi koste oss på Ekebergrestauranten etterpå, forteller Ellen.
Dåp er personlig
Til daglig arbeider Ellen som universitetslektor ved OsloMet. Hun innrømmer at dåpen ikke er noe lunsjtema på jobb.
– Det er veldig personlig, men samtidig vil jeg være med på å ufarliggjøre og fremsnakke dåp. Kari Biskop sa at hun hadde fanget opp et slags behov blant folk. Det tror jeg er sant. Det er bra at kirken er så sensitiv at den kjenner sånne stemninger, mener Ellen.
Fikk en ro
Ellen går bort til lysgloben og tenner et lys, i stillhet.
– Det er ikke mer komplisert enn at jeg fikk en ro, forklarer hun. – Man kan være livsnyter og ha humor og samtidig være kirkegjenger. Det er en del myter vi må til livs. Mye av medie-Norge er ganske uprofesjonell, synes jeg, når den omtaler kristendom og kristne mennesker. Man må ikke være prektig og tilknappet for å gå i kirken, avslutter Ellen Nygard, og så legger hun til:
– Påskeaften 2019 er en dag jeg vil huske. Den ble en høytidsdag for meg.