Det skrives mye om trøst i Bibelen. Heldigvis! For er det noe folk har trengt til alle tider, er det trøst. Vi lever nå i en slik tid. Hverdagen er snudd på hodet, og vi går med uro og angst for virussmitte og sykdom.
Profeten Jesaia forkynte: «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere!» (Jes 66,13) Et bilde fra barndommen: Det kunne være så godt å få trøst fra mor at det var verdt skrubbsåret på kneet. Like godt kan det senere være å gi trøst, i alle fall de gangene det hjelper med en klem eller plaster. Verre blir det når smerten eller uroen er stor, når vi møter det trøstesløse.
Jesus møtte trøstesløsheten i Getsemane, hvor han kjempet sin store kamp mot lidelsen. Her gikk han lenger inn i livets smerte enn noen gang før. Han visste hva det ville si å trenge trøst. Det var derfor han sa: «Jeg var syk, og dere så til meg.» (Mt 25,36)
Det er ikke bestandig en trøster skal si så mye. Det hender at det rett og slett ikke er noe å si. Ordene mangler, eller de virker meningsløse.
Jesus ventet ikke at disiplene skulle si noe eller finne forklaringen, da han ba dem holde seg våkne sammen med ham i Getsemane. Han ønsket bare at de skulle være der. Han ville slippe å være alene. Kanskje det er trøsterens viktigste oppgave: å sørge for at den som har det vondt ikke er alene?
Gud lar oss ikke være alene. Gud kom til oss gjennom Jesus Kristus. Gud er nær både når vi har det godt og når vi har det vondt. For Livets Gud er ikke noe menneskelig fremmed eller ukjent. Heller ikke det som opptar oss i dag.
Og en dag lover Gud at han skal tørke bort hver tåre, også de tårene ingen mennesker kan tørke bort. Guds trøst er større enn alt vi kan forestille oss, fordi den betyr at han gir oss livet tilbake.
Sokneprest Torstein Amundsen
Nidaros domkirke og Vår Frue menighet