Elias Blix’ salme «No livnar det i lundar» er en gjenganger i kirkene våre nå om våren. Vi synger den i mange ulike sammenhenger. I dag sang vi den i en begravelse jeg forrettet. Ett av versene lyder slik:
«Du vår med ljose dagar
med lengting, liv og song.
Du spår at Gud oss lager
ein betre vår eingong.»
Sjeldent er dette ord i mer rette tid enn akkurat denne våren som er blitt så annerledes for oss alle. Vi får virkelig tro og be om at vi en gang får en bedre vår enn den vi har nå. Trekkfuglene er kommet hjem og blomster gule, små titter opp av uren. Til tross for pandemien. I seg selv et stille, men likevel tydelig signal, ja nærmest en protest: «Nytt liv av daude gror.»
Oslo biskop, Kari Veiteberg, deltok en kveld i Debatten i NRK 1. Da programlederen spurte hva hun ville si til alle som nå er redde, kom det nokså fort og kontant: «Frykt ikke.» Og videre brukte hun engelens ord: «Vær ikke redd.» Disse engleordene er sagt til mennesker i angst, usikkerhet og frykt, til
- Maria da hun fikk beskjed om at hun skulle bli med barn
- Hyrdene på marken den første julenatt
- Kvinnene i den tomme grav påskemorgen
Frykt ikke. To korte ord. Nektingsordet «ikke» er så sterkt at det kan leses slik: «Frykt slett ikke, frykt ikke i det hele tatt.» Selvsagt er det lettere sagt enn gjort. Likevel trenger vi ord som kan gi oss håp, trøst og tro. Vi kan gi slipp på frykten fordi dette er ord fra Guds egne sendebud.
I denne tiden gjelder det mer enn noensinne å spa fram gledene. Grave fram det vi til tross for alt vondt og vanskelig kan glede oss over. Jeg gleder meg over dette: «Visst skal våren komme. Visst skal jorden bli ny.»
Dagfinn Thomassen
Prost i Orkdal