Å våkne opp 17. mai-morgen og kjenne at dette er en viktig og annerledes dag, nesten som julaften. Etter en hektisk blanding av frokost og påkledning, stod vi endelig på skoleplassen sammen med resten av bygda. 17. mai-tale, elevinnslag og korpsmusikk skapte høytid.
Gode 17. mai-minner fra min oppvekst på Svorkmo.
Det som sitter sterkest i meg, er øyeblikket da «hele» bygda sammen med korpset stemte i «Ja, vi elsker dette landet», før vi i gikk i tog ned til Moe kirke der feiringen fortsatte med gudstjeneste.
Det ga meg en unik opplevelse av å tilhøre et land, et sted og et fellesskap som står sammen.
17. mai blir annerledes i år. Mange av oss vet ikke helt hvordan vi kan og skal feire.
Vi savner fellesskap og at alt skal bli normalt igjen.
Kanskje blir minnene enda viktigere.
Og kanskje skal du som meg, åpne vinduet eller gå ut på verandaen kl. 13.00, og synge sammen med hele Norge: «Ja, vi elsker dette landet!».
For midt i alt som er kan vi takke!
For landet, Grunnlov, demokrati, frihet og
for dem som har gått foran!
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.
Det felles koret som strekker seg over hele landet, med hver sin unike stemme og sinnsstemning, minner oss på at vi er skapt av Gud til å høre sammen.
Og at vi har fått et Gudgitt ansvar - å ta vare på verdier og hverandre nasjonalt, men også internasjonalt:
Gud vil frihet og fellesskap.
Jeg tror Jesus er sammen med oss, der vi er.
Også på en annerledes 17. mai.
Gratulerer med dagen!
Ludvig Aasen
Prest, Byåsen menighet