De siste ukene har livene til de fleste blitt snudd på hode av den pågående koronakrisen, og selv om denne situasjonen fortsatt er alvorlig så er det mange som nå øyner et håp – for flere land, inkludert Norge, har de siste dagene begynt en sakte gjenåpning av samfunnet.
Det er et håp som rommer så mangt – at spredningen av viruset begynner å avta, at økonomien skal bli mer stabil. Men kanskje aller viktigst, det er håpet og en forventingen om at vi igjen skal kunne samles i fellesskap med hverandre!
«Jeg er, fordi vi er» sier et gammelt afrikansk ordtak. Vi trenger hverandre, vi trenger alle et fellesskap hvor vi føler oss hjemme, hvor vi føler at vi hører til. Dette dypt menneskelige som vi frem til krisens utbrudd kanskje har tatt for gitt, ser vi plutselig verdien av – en lengsel etter den andre. En lengsel som kaster et nytt lys over dybden i ordene fra skapelsesberetningen: Det er ikke godt for mennesket å være alene (1.Mos. 2,18).
Likevel. Mange var ensomme før krisens utbrudd, og mange er ensomme selv i fellesskap med andre – hva mangler?
For som skapt i Guds bilde har vi også en naturlig lengsel etter Gud, slik Augustin så treffende beskrev det i sine bekjennelser: «Herre, du har skapt oss for deg selv, og våre hjerter er urolige inntil de finner hvile i deg.» Vi mennesker trenger hverandre, men vi trenger også Gud.
Det gode budskap – evangeliet – er at Gud også lengter etter oss, at Gud ønsker fellesskap med oss! I mennesket Jesus ble dette fellesskapet mulig. I mennesket Jesus ønsker Gud å møte hver og en av oss der vi er – karantene eller ei! Jesus ønsker å møte våre dypeste lengsler, han ønsker og gi oss hvile, og han står for døren med sin nåde, sin fred og sin velsignelse!
Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg (Johannes åpenbaring 3,20).
Fredrik Danielsen
Sokneprest i Heim