17. mai er like rundt hjørnet og i år vil feiringen være noe annerledes enn det vi er vant til.
Jeg skal feire 17. mai i Brekken. Ei lita bygd ved svenskegrensa. Der blir det biltog gjennom bygda, flagg, nasjonalsang og «Drive in» gudstjeneste i snøfonnene ved Brekken kirke. Alt iført bunad, skjerf og topplue. For her hos oss er det fremdeles vinterlig. Antagelig for første gang siden krigens dager er grensa mot Sverige stengt, og i ei lita bygd med nære bånd til naboen i øst gir det et eget perspektiv på 17. mai-feiringen.
Det å løfte frem felleskapet, friheten og samholdet i lys av stengte grenser, koronakrise og 75 år siden frigjøringen, gjør denne dagen viktigere enn noensinne. Vi trenger å feire 17. mai. Vi er ikke alene, vi er sammen!
Det kan være at det blir kaldt rundt nesa på nasjonaldagen, men her på fjellet er vi vant til å kle oss. Vi vet at varmen kommer innefra. Fra de som møtes. Fra ord som bærer med seg håp, tro og frelse. Gamle ord som bærer bud om Guds kjærlighet evner å varme selv den mest forfrosne sjel. Tro, håp og kjærlighet, og vår Gud som bærer gjennom vanskelige tider.
Vi lever tett på skaperverket her oppe på fjellet. Nytt liv kommer til i sauefjøset. Sommeren er rundt hjørnet med sine lange lyse netter, og med liv som får det travelt med å gro. Vi er trygge på at vår Gud vil gi oss nok en sommer, og vi vet at samhold gjør sterk. Vi er alle en del av et felleskap hvor ingen er viktigere enn andre, hvor alle hører hjemme, hvor alle har sin rolle å spille, hvor vi ikke har noen å miste. Om du er alene eller deltar i «Drive in»-gudstjeneste, du er bundet sammen med oss alle, en del av den helheten vi feirer på 17. mai.
Jeg gleder meg til å feire. Med stillongs og topplue, i felleskap med Gud og medmennesker. Da kan snøen bare komme. Vi holder oss varme sammen.
Vivi Schwencke Johnsbråten
Sokneprest i Glåmos og Brekken