Avstand og nærhet har blitt tvetydige begrep den siste tiden. Her om dagen leste jeg om tjue katolske prester i Bergamo som nå er døde fordi de pleiet menighetens syke. Gjennom historien har det ikke vært uvanlig at prester har blitt smittet av sykdom av lignende årsaker. Jeg kjente på en ambivalens da jeg leste historien om prestene i Bergamo. På den ene siden et sterkt uttrykk for uselvisk kjærlighet. På den andre siden en tragisk fortelling om sykdom som næres av at vi er nær hverandre.
Jeg er teologistudent og for tiden i avsluttende praksis i Stiklestad prosti. Noe av det som for meg har vært mest krevende i denne tiden er å møte sørgende familier som skal gravlegge en de er glad i. Det har blitt tydelig for meg hvor viktig nærhet er når vi sørger. Både det å kunne trøste hverandre med en klem, og det å kunne samles til gravferd. Jeg opplever at de menneskene jeg møter må stå i to sorgprosesser samtidig. Den ene handler om å ta avskjed med den som er gått bort. Den andre sorgen melder seg når ikke alle kan være sammen i gravferden. Selv om alle jeg har møtt har sett det som en selvfølge å følge de nasjonale retningslinjene, er ofte den andre sorgen større enn den første.
Vi mennesker trenger nærhet i møte med tap og tomhet, avstand og avskjed. Samtidig er historien om prestene i Bergamo dypt tragisk. Dette er nærhetens tvetydighet for meg i denne tiden. At vi aldri har trengt den mer og at det aldri har vært viktigere å holde avstand. Det tror jeg mange av oss kjenner på, enten vi har måttet begrense, avlyse, isolere, er i en utsatt gruppe, eller er syke.
Samtidig lærer avstanden oss noe nytt om nærhet. Ikke bare hvor dyrebar den er, men også hvordan nærhet kan forstås. I begravelsene opplever jeg at utfordringene bringer oss tettere på hverandre, gjennom det at vi er nødt til å sette ord på det som er vanskeligst, nemlig tomrommet som har oppstått, tapet av nærhet. Gjennom ord og blikk blir vi utfordra til å kommunisere nærhet på nye måter. Vise forståelse for alvoret i situasjonen. Ta et felles ansvar for å beskytte de som er mest sårbare for sykdom.
Det er noe med kontrastene som lærer oss se livet på litt nye måter. Kanskje har vi aldri vært nærmere hverandre enn nå. Som medmennesker, i solidaritet, med et felles mål om å verne om det utsatte livet. Vi bryr oss om hverandre og kommer hverandre nær på en ny måte. Vi står sammen, hver for oss. I dette finnes det en trøst og et håp om at vi kan ta med oss de vonde erfaringene, stå i det som er vanskelig, og komme ut på andre siden med ny visdom om nærhet og avstand.