Nå har vi nettopp hørt lest tre tekster fra Bibelen. En profetisk tekst. En tekst fra brevene og et utdrag fra Jesu Bergpreken.
Hvordan lytter vi når vi hører disse tekstene?
Lytter vi som til en hvilken som helst tale, eller opplesning?
Hva om Jesus egentlig ikke ønsket å holde en tale i bergprekenen?
At det ikke var det som drev ham, men et ønske om å berøre og bevege mennesker.
Nå kan selvsagt en tale også gjøre det, men – hva om vi heller tenker at Jesus sine ord er som sangen til en enslig fugl i den store mørke skogen.
Vi har alle opplevd det.
På tur langs en skogsvei omgitt av den stille mørke skogen fylles plutselig hele luften og våre sanser av en vibrerende lyd.
Fra toppen av ei gran synger svarttrosten, og den formelig dekker hele skogen med noe mykt, vakkert og levende.
I størrelse for liten og ubetydelig til å skulle bety noe, men i virkning, som en profetisk stemme som snur alt på hodet.
Håpet og lyset bringes inn i skogens mørke fra et enslig fuglebryst, -- og hjertet vårt vibrerer i takt.
Kanskje er det slik vi skal lytte til Guds ord og til Jesu Bergpreken?
Slik vi stopper og lytter til svarttrostens sang og lar oss fylle og bevege.
Også Jesu stemme var ganske alene i en verden av harde og sterke stemmer.
Slik er det også i vår tid og vår verden.
Jesu ord kan drukne i det harde og mørke som lett fyller verden og omgir våre liv.
Men Jesus taler til oss på en annen frekvens, og selv om vi hører at det han sier er så motstrøms som det kan få blitt, - så kjenner vi enda sterkere at det får noe til å leve inni oss.
Noe som tenner håpet.
Noe som gjør at vi får lyst til å finne tilbake til dette livet. Noe som gjør at vi våger å synge midt i verdens mørke.
Når Jesus i Bergprekenen sier at vår kjærlighet og vår rettferdighet må overgå de skriftlærde og fariseernes rettferdighet, - så er ikke det forstått som at vi skal overgå dem kvantitativt som i en konkurranse.
Det handler ikke om å ta seg sammen, men om å la seg fylle av det livet Gud vil gi slik at det flommer over.
Det er relasjonen til den levende Gud som gjør at det «overgår».
Alt det Jesus innbyr oss til å gjøre i Bergprekenen er ting han gjør selv.
Han presenterer oss ikke for et nytt etisk system som vi må praktisere på egenhånd, men han vekker vår lengsel etter å leve slik han lever.
Bergprekenen utfordrer oss og inviterer oss til forvandlede liv.
Røsten fra Jesus – vibrerer gjennom alle tider som tonen fra en enslig fugl i den tette mørke skogen, - og den treffer oss og beveger oss.
Elsk deres fiender
Jesus gjør det klart at det går ikke an å leve forsonet med Gud uten samtidig å la seg forsne med mennesker.
Jesus inviterer oss til å la oss forsone med Gud, - og i samme åndedrag sier han: forson dere med hverandre.
Forsoning er sår rens.
Forsoning er ikke å glemme, men å gjøre opp.
Å tilgi et annet menneske er det motsatte av å fortrenge.
Den som fortrenger sier; Glem det!
Den som vil tilgi sier; la oss få det frem i lyset! La oss forholde oss til det! La oss få bjelken ut av øyet!
Tilgivelse er ett eller flere skritt. En prosess.
Tilgivelse fører ikke alltid til nærhet og fortrolighet, - men tilgivelsen setter fri.
I tilgivelse ligger det mye vilje.
Om jeg lar fienden min sette dagsorden, så har han allerede vunnet.
Om jeg velger en annen dagsorden, så kan jeg vinne.
Når Jesus sier: «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere!» - så er det som om Jesus sier: Dere har hørt meg synge i den mørke skogen – syng!
Syng du også!
Svar på mørket med noe annet enn enda mer mørke.
Det er ikke noe enkelt svar eller råd Jesus gir, - men når han ber oss om å følge ham, - så ber han oss om å følge et annet mønster enn det vi inviteres til ellers.
Han ber oss ikke om å rope høyest eller om å overdøve verden, men om å rope ut et helt annet budskap.
Når vi erkjenner vår egen svakhet og tilkortkommenhet, så kan vi fylles opp med noe annet enn oss selv og da kan det renne over.
Da behøver vi ikke forsvare oss selv eller hevde oss selv overfor de andre, men møte dem med forsoning, tilgivelse og rom for en ny start.
Det starter alltid hos Gud
I fastetiden blir vi utfordret til å se hvem vi selv er,
så vi ikke dømmer vår bror eller ser ned på en søster.
Vi utfordres til å rydde opp i våre egne mørke rom, før vi feier for naboens dør.
Vi blir kalt til å være ydmyke.
Myke, - ikke harde.
Myke så vi ikke møter andre med harde kanter.
Myke så andre tør å lene seg mot oss og aner, at her
kan jeg tørre å komme med det jeg bærer på uten å frykte for å bli støtt ut.
Fastetiden er en tid for å se på Kristus.
En tid for å speile mitt eget liv i hans liv.
En tid for å se min vei i hans vei.
«Døm ikke, så dere ikke selv skal bli dømt!»
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere,
skal dere gjøre mot dem.»
Tenk om fienden min viser seg å være like redd meg,
som jeg er redd ham?
Tenk om han også lengter etter å møte meg,
ansikt til ansikt, med guarden senket, ubeskyttet og sårbar?
Tenk om det er dette Jesus mener når han sier; «Elsk deres fiender!»
På en skriftemålsgudstjeneste ønsker vi å lufte ut og rydde opp.
Legge av oss de tingene som stenger for relasjonen mellom oss og Gud og mellom oss og andre mennesker.
Å bekjenne våre synder er å rydde vekk det vonde for å gi plass for det som er livgivende og godt.
Å få tilgitt sine synder er som en legende sårvask og en ny start.
Når vi erkjenner vår tilkortkommenhet og bekjenner våre synder, så settes vi fri til å leve i åpenhet.
Vi får rette ryggen og løfte blikket.
Da er Guds rike er kommet nær!
Da fylles den mørke skogen med en sang som kommer fra den andre siden, fra evigheten, fra Gud.
Og våre liv her kan finne håp og retning.
AMEN.
--
Ingvald Andersen Frøyen, Sokneprest i Førde
(Inspirert av Magnus Malm sin kommentar til Bergprekenen: «Et hjerte større enn verden». Luther Forlag 2001)