I forbindelse med fasteaksjonen 2021, tok vi utfordringen med å gå 1 km pr. 1000-lapp som ble samlet inn. Underveis var det også en pågående innsamling for ungdomsarbeidet i menigheten.
I det jeg og Sebastian startet, var vi nok ikke klar over hva denne utfordringen innebar, men vi kastet oss ut i den med godt mot. Vårt mål den første etappen var å komme oss til Lundamo, noe som var ca. 3,8 mil den veien vi skulle gå. Vi holdt et godt tempo fra start, men var fast bestemt på at vi også skulle kose oss på turen. Langs veien møtte vi flere fine folk som ga oss lykkeønskninger, noe vi satte stor pris på. Vi ble også omtalt som "tullete" som bega oss ut på en slik tur, noe vi kanskje også på mange måter var. Med iver og lyst stormet vi fremover mot målet for dagen. Etter litt om og men, fant vi oss en camp vi kunne sove på ved Lundamo. Der ble vi overrasket med pizza, brus og godt selskap av gode venner.
Neste dag våknet vi noe sår og øm i kroppen, men fortsatt ved godt mot! Denne etappen ble noe tyngre enn forventet, da kroppen verket og veien ga oss noen utfordringer. Målet for dagen ble ikke nådd, og vi slo camp litt utenfor Støren. Igjen ble vi overrasket med besøk, mat, godsaker og drikke av flotte folk. Det var ingen tvil om at dette ga oss en ekstra drivkraft! Dessverre måtte Sebastian avslutte turen her, da kneet sa stopp. Det var rett og slett ikke forsvarlig at han skulle fortsette. Turen skulle ikke gå på bekostning av helsa. Etter mange gode ord bestemte jeg meg for å fortsette turen for oss begge.
Fra Støren var målet for dagen Soknedal. Etter ei lita stund begynte det å regne voldsomt, og motivasjonen fikk seg en liten trøkk. Men jeg var fortsatt fast bestemt på å fullføre turen for oss begge. Da jeg ankom Soknedal, ringer Marte, Anna Nicoline og Sebastian. De hadde fikset en overnatting på Gullvåg camping. Dette var akkurat det jeg trengte! I det jeg ankommer Gullvåg, hadde de ansatte lagt opp ruta helt frem til Imi Stølen for meg. Dette var en strekning jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle løse. Hvordan kunne jeg være så heldig? Alt løsnet, til tross for utfordringene jeg kom over.
Etter en god natts søvn (en av de bedre jeg har hatt), en dusj og gode lykkeønskninger, var jeg igjen på veien. Målet for dagen var Berkåk. På etappen dit hadde de lagt opp en fin rute, godt utenfor E6. Her fikk jeg oppleve både vakker natur, et rikt dyreliv og flotte folk som stoppet for å slå av en prat. Etter hvert ankom jeg Berkåk, men etter alle gode ord, hjelpen og de flotte omgivelsene, hadde jeg mer å gi. Målet ble derfor Ulsberg. Langs veien her var det utallige folk som tutet og vinket. Jeg følte at jeg hadde en hel haug med folk som dyttet meg fremover. Omtrent halvveis kommer også moren til Sebastian kjørende med godteri og Pepsi Max (de som kjenner meg vet at jeg ELSKER Pepsi Max). Atter en gang fikk jeg drahjelp. Atter en gang var det noen som støttet meg. Etter en liten stund ankom jeg Ulsberg. Da jeg var klar for å sette opp camp, ble jeg møtt med gode venner som kom for å holde meg med selskap. I morgen var siste etappe. Endelig skulle jeg komme frem til mål. Motivasjonen var fortsatt på topp.
På siste dag brukte jeg god tid fra morgenen av. Jeg nøt omgivelsene og lyden fra elva som rant bare noen meter fra der jeg lå. Jeg var klar for å komme i mål, men var også bevisst på at jeg skulle kose meg også den siste biten. Noen kilometer før jeg kom til Imi Stølen verket kroppen. Skuldrene var klare for å slippe den tunge sekken jeg har båret på de siste dagene. Endelig så jeg målet, bare noen hundre meter fremme. I det jeg kommer inn på parkeringsplassen på Imi, ser jeg to venner som har satt opp en rød løper, flagg og 4 bokser Pepsi Max. Ikke nok med det, men hunden min Maya sto der med en gullhatt. Jeg ble veldig emosjonell, glad og lettet på samme tid.
Hva sitter jeg igjen med etter denne turen?
Gjengangeren på turen min er folkene rundt som heier, stiller opp og gir deg en ekstra dytt fremover. Jeg har virkelig fått oppleve på kroppen hvor viktig det er med støttespillere, både kjente og ukjente. Jeg tror ikke dette kun er tilfeldigheter, men heller noen som vil meg godt.
I løpet av livet skal man gå langt. Man møter på utfordringer, regn og stunder hvor alt ikke er så motiverende. Av og til når man ikke målet man har satt seg. Da er følelsen av at noen går sammen med deg, selv om du går alene, veldig god å ha.
Tusen takk til alle som bidro til at vi fikk en flott tur, og til alle som støttet begge innsamlingsaksjonene.
Den lange turen til Oppdal
I forbindelse med fasteaksjonen som også i år ble digital, utfordra vi konfirmanter og ungdomsledere til å finne kreative måter å samle inn penger på. Ungdomslederne Kevin Hoel Tårnes og Sebastian Hassel-Uthaug sa at de skulle gå en kilometer pr. tusenlapp som ble samlet inn.