Hver juledag leser vi fra Johannesevangeliets «jule-evangelium»;
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Joh 1, 14.
Barnet gråt i natten – som alle andre barn. Jesus. Han var Maria og Josefs lille gutt. Født underveis, langt hjemmefra. Vennlige mennesker hjalp dem. Barnet, det himmel-sendte, gråt i natten. Han var helt vanlig – og han var noe langt mer, ufattelig mye mer: Jesus. Frelseren. Han som var med da alt ble skapt, før alle tider, han ligger nå som en liten bylt, et skrøpelig lite menneskebarn i halmen i krybba i landsbyen Betlehem, den som for alltid er knyttet til Frelserens fødsel.
Det er en dyp mening i at det er i våre første levedager vi ligner aller mest på Jesus. Han som vi kan kalle vår bror.
I dette landet er vi jule-mennesker. Vi feirer julehøytida fordi vi i den møter noe som gir gjenklang i hjertene våre. Jula er lysets og gledens fest, midt i vintermørket. Frelserens fest: Gud er kommet nær.
Alle har vi våre jule-minner; gode og varme og trygge, eller vanskelige minner om utrygghet, sorg eller ensomhet. Eller så kjenner du på at de gode minnene fra før i tida er blitt borte: livet har forandret seg – og vi har også det.
Jeg har en hilsen til deg: Gud er kommet nær til oss! Barnet bærer med seg velsignelsen: Det sårbare, lille barnet som bare fikk en krybbe til seng – men som englene sang for. Gud er kommet nær til oss.
En velsignelse forandrer ingen ting, men den forandrer alt: Jesusbarnets åpne, kjærlige blikk hviler også på alt det som ikke ble slik vi trodde og håpet. Også på det som er vanskelig, og som fyller oss med sorg, hviler velsignelsen fra Jesusbarnet. Han som kom med fred. Midt i en verden i ulage, hvor mørke skyer truer i horisonten er det Frelserens og Trøsterens åpne blikk som møter oss. Med dyp fred – tross alt som er vanskelig, og gjennom alt som er vanskelig.
Velsignelsen er der fordi Gudsnærværet er større enn mørket.
Velsignet jul !
Herborg Finnset
Biskop i Nidaros