Ved krigens start var 96% av den norske befolkning medlemmer av Den norske kirke, og var organisert som statskirke, underlagt kirkedepartementet.
I nyere tid har vi vært vant til stor grad av indre selvstyre og kirkedemokrati lenge før 2017, da statskirkeordningen ble endelig avviklet. Men det indre selvstyre var begrenset på den tiden, og det var ytterst viktig for kirkelivet hvilken regjering man hadde, og hvilken minister som ledet Kirkedepartementet.
25.september 1940 kunngjorde Josef Terboven at NS var det eneste tillatte parti landet. Vidkun Quisling tiltrådte 1.februar 1942 som ministerpresident. Få uker etter nedla biskopene og storparten av prestene sine statsembeter. Et fåtall av prestene innordnet seg under NS sitt styre, men kirken i stort organiserte seg midlertidig og i en unntakstilstand, økonomisk og strukturelt, helt til frigjøringen i 1945.
Det ble reist flere spørsmål i kirkelige kretser: Ikke bare om politikk, men rettssikkerhet, menneskeverd og samvittighetsfrihet, foreldres rett til å oppdra barn som de ønsket.
Kirken i stort protesterte mot det totalitære styret, og krenkelse av rettigheter, og bidro sterkt til at forsøket på å nazifisere det norske folk ble et mislykket prosjekt.
Når stortinget er oppløst, og regjeringen har dratt fra landet, høysterett har nedlagt sine embeter, hvordan skal man organisere seg? Gjennom presteskapet og menighetene hadde man et kontaktnett og informasjonskanaler som var intakt gjennom alle krigsårene. Kirken ble derfor en sentral aktør i den sivile motstandskampen.
Det spesielle med kirkens motstandskamp er at det trekkes inn teologiske og etiske argument for motstanden, og det skriftlige underlaget er omfattende (og samlet av professor Torleiv Austad ved MF: Kirkelig motstand- dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 1940 - 1945 : med innledninger og kommentarer.)
Det ble umulig å forholde seg nøytral, man tilhørte NS-kirken, med beskyttelse fra kirkedepartementet og den nye regjeringen, eller den selvorganiserte folkekirken, som de fleste sluttet seg til. «Jøssinger» og «quislinger», på folkemunne. Noen forestilte seg at de kunne ha et bein i hver leir, «stripete», men det gikk dårlig. De ble ansett som quislinger.
Den lutherske læren om det verdslige og åndelige regimente kunne ha blitt en katastrofe. Den går ut på at Gud handler gjennom Ordet og sakramentene i det åndelige regimente, og gjennom statsmakten og øvrighet i det verdslige regimente. Dermed kunne det bli argumentert for en hjemmel for det mye styret, og at kirken hadde å innrette seg. Men Oslo-biskop Biskop Eivind Berggrav gjorde et viktig arbeid med å få Martin Luther med på laget MOT statsmakten. Luther mente at det i noen tilfeller var kristenmenneskets plikt å være ulydig mot øvrigheten, og Berggrav er viden kjent for tittelen på et foredrag han holdt i 1941: «Når kusken er gal: Luther om plikten til ulydighet.»
I Norge ble det viktig for kirkelederne å påpeke hvordan statsmakten avvek fra Guds bud og vilje, når den krenket menneskeverdet og rettssikkerheten og skulle påtvinge en bestemt ideologi. I Tyskland var ikke kirkelig motstand like sterk. De hadde jo også et lovlig valgt styre i landet.
1942 var altså skjebneår for kirkens liv. 22.mars, på Maria budskapsdag ble det i de fleste av landets kirker lest opp et ultimatum til Quisling-regimet. Prestene vill fortsette i sine stillinger dersom regjering og departement respekterte kirkens synspunkter i ulike omstridte spørsmål.
Men det gikk med stø kurs mot et brudd. Berggrav hadde begynt å utarbeide det teologiske grunnlaget for det planlagte bruddet med statsmakten. Kristent samråd var et forum som var med i prosessen med å utarbeide det dokumentet som ble kalt Kirkens grunn. Det skulle bli lest opp 5.april, på 1.påskedag. Palmesøndagen i forveien samlet Kristent samråd seg og ble enige om teksten, sammen med erklæringen om embetsnedleggelsen. Så måtte man ordne seg med kurerer. Dette var en storstilt landsdekkende aksjon. Dokumentene ble distribuert å til dels dramatisk vis utover landet, uten å bli avslørt av NS-sympatisører. «Kirkens grunn. En bekjennelse og en erklæring.»
Der starter avsnittene med ord som Vi bekjenner, vi erklærer, vi fastholder. Kirkens selvstendighet fremheves overfor staten. Et direkte sitat: «Bare når statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens oppbyggelse, kan det rettsgyldig utøve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen.»
Og i et oppsummerende avsnitt: «Det som er hendt i Norge etter 25.september 1940 (NS) og særlig etter 1.februar 1942 (Quisling), og som foreligger som begivenheter og aktstykker, har tvunget oss til å legge frem denne vår bekjennelse om kirkens grunn.»
En av disse «aktstykker» som er referert i selve dokumentet, er et skriv fra Kirkedepartementet fra 10.februar 1942: «Hvor kirke og organisasjon anerkjenner NS og nyordningen, vil det ikke fra partiets side bli lagt hindringer i veien for kristelig arbeid.»
Til Trondheim nådde dokumentene først andre påskedag. Enda lenger nord enda senere. I Klæbu ble det lest opp søndag 12. april, og prest Arne Skjånes la ned embetet. Kirken var overfylt den dagen, ja, det var større oppslutning om gudstjenestene i krigsårene enn ellers.
En spesiell hendelse i Trondheim må fortelles: I februar skulle det arrangeres en festgudstjeneste i Nidarosdomen til ære for den da nyinnsatte ministerpresident Quisling.
Festgudstjenesten ble boikottet av de vanlige kirkegjengerne i Trondheim, som i stedet samlet seg utenfor domkirken. Planen var å avholde en ordinær gudstjeneste så snart deltakerne på festgudstjenesten hadde forsvunnet. Politiet fikk ordre om å nekte folk adgang til kirken. Noen titalls kirkegjengere slapp inn i tide, men rundt to tusen ble hindret. Gudstjenesten ble likevel gjennomført, og utenfor kirken stemte folk i med salmesang:
Ja, vi elsker, Vår Gud han er så fast en borg og andre salmer. Mennene hadde tatt av hodeplaggene som om de var inne i kirkerommet.
NS-myndighetene oppfattet det hele som en politisk demonstrasjon og svarte med å avsette domprosten i Nidaros, Arne Fjellbu. De syv biskopene sendte deretter hvert sitt brev til Kirkedepartementet hvor de meddelte at de nedla sitt embete. Quisling kvitterte med å avsette først Berggrav og deretter resten av bispekollegiet.
I løpet av våren 1942 fikk biskopene følge av 797 av landets i alt 858 prester. Nær 93 prosent av prestene valgte altså å gå fra embetet, og statslønnen, og stille seg på kirkefrontens side. Men 127 av de mest «brysomme» prestene ble forvist fra sognet sitt og 93 ble fengslet, hvorav mange havnet på Grini.
Norsk kirkelig motstandskamp har vakt betydelig interesse internasjonalt, og kan på en dag som denne fremheves som noe vi kan være stolt av.
Aktuelt utblikk:
Når statsledere vil herske og ikke tjene, er det fare på ferde. Når hele grupper blir generalisert og fordømt, blir urett begått.
Kirken skal primært forkynne evangeliet, tro og etterfølgelse. Men kirken er også en forvalter av et tankegods om det enkelte menneskes iboende verdi.
Vi regner ikke menneskenes verdi ut ifra rase (arisk), funksjonsdyktighet (funksjonshemmende ble foraktet av Hitler og det ble gjort horrible medisinske eksperimenter med dem), kjønn eller legning (homofile skulle også i gasskamre sammen med jødene).
Verdien er iboende i et hvert menneske! Og samfunnet i stort må beholde dette utgangspunktet for politikken.
Noen skyer i horisonten:
- Hvem skulle trodd at foregangslandet USA, når det gjelder likhet for loven, individuell frihet og pressefrihet, skulle dreie så fort i autoritær retning? Instruere pressen og universitetene til hva det skal praktisere, tenke og tro? Hvordan kan USA havne der?
- Hvem skulle trodd at Russland etter den kalde krigen ikke skulle omfavne fredelig sameksistens på tvers av det gamle jernteppet?
- Vi vet at Midtøsten er urolig med mye nedarvet fiendskap, men at de over 2 millioner i Gaza skal miste sitt eksistensgrunnlag på få måneder? Og at Netanyahu planlegger permanent militært nærvær på Gaza, altså erobring? Hvordan havnet vi der?
Noen ganger er det ikke ulike politiske meninger det handler om, men om forskjellen på rett og galt.
Dette er store saker som det er vanskelig for oss enkeltpersoner i Norge å gjøre noe med. Men vi kan stå opp om morgenen og tenke: I dag er jeg med å skape et samfunn, et miljø på jobben, et lokalsamfunn der jeg bor. Et klima i mitt hjem. Og spørre: Hvordan preger mine holdninger og handlinger mine omgivelser? Hva vil jeg med mitt liv og mine muligheter? Alle vi har liv og muligheter, fra 8.mai 2025 og videre. La oss bruke dem til beste for hverandre. I FRED!