Dette skriver forskerne Pål Ketil Botvar og Hallvard Olavson Mosdøl i sammendraget til rapporten Noe falt i god jord. Den norske kirkes gudstjenestereform sett fra menighetsnivå. Rapporten som ble overlevert Kirkerådet 27. november, er utarbeidet av KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning i samarbeid med Ansgar Teologiske Høgskole og Det teologiske Menighetsfakultet.
Da Kirkemøtet i 2011 vedtok gudstjenestereformen ble det lagt opp til at reformen skulle gjennomgås og eventuelt justeres etter noen år. Kirkerådet følger innføringsfasen av gudstjenestereformen med tanke på en slik justering.
I september 2013 vedtok Kirkerådet å gjennomføre en kartlegging av hvordan menighetene i Den norske kirke har forholdt seg til og opplevd gudstjenestereformens innføringsfase 2011-2013. Som et ledd i dette har Kirkerådet bedt om den rapporten som ble lagt fram denne uken.
- Sammen med andre rapporter og oppsummeringer vil Noe falt i god jord. Den norske kirkes gudstjenestereform sett fra menighetsnivå ligge til grunn for det justeringsarbeidet som nå er i gang. Kirkemusikken er fortsatt i en utprøvingsfase og skal til vedtak på Kirkemøtet i 2017. Både kirkemusikken og eventuelle endringer i liturgien skal på høring før forslagene endelig behandles i Kirkemøtet, sier avdelingsdirektør i Kirkerådet, Paul Erik Wirgenes.
I den aktuelle rapporten kommer det fram at mange synes gudstjenestereformen har vært en krevende prosess. Flere informanter framstiller likevel prosessen som nødvendig («det var for statisk før»).
Stedegengjøring, involvering og fleksibilitet er kjernebegrepene som har fulgt gudstjenestereformen. I rapporten går det fram at begrepet stedegengjøring har vært vanskeligst å få tak på. Flere av informantene uttrykker uro over at stedegengjørings-begrepet bidrar til liturgisk fragmentering.
Rapporten Noe falt i god jord presenterer en kvantitativ undersøkelse av lokale grunnordninger for gudstjenesten i fire bispedømmer (Oslo, Nidaros, Agder og Telemark og Nord-Hålogaland). I tillegg er det foretatt fokusgruppeintervjuer med ansatte og leke medarbeidere i 16 menigheter fra de utvalgte bispedømmene.
I rapporten diskuteres hvilke faktorer som kan forklare at noen menigheter har valgt å gjøre betydelige endringer i gudstjenesten, mens andre har gjennomført færre. På bakgrunn av det innsendte materialet er det utarbeidet et samlemål på endringsorientering. Oslo bispedømme framstår som det bispedømmet hvor det er innført flest endringer.