Det sa kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum da hun innledet på Kirkelederkonferansen tirsdag 2. november. Temaet var «Folkekirkens grunnmur: Byggene, tradisjonene, fellesskapet».
Raaum fortsatte med å peke på hvordan kirkebyggene står for kulturbevaring og tradisjon og tilhørighet i et lokalsamfunn og representerer troens tilstedeværelse på stedet. Kirkebygget har gjennom århundrer sammenflettet menneskers religiøse og allmenkulturelle liv.
Raaum refererte også til fagdirektør i KA, Ingrid Staurheim, sin doktoravhandling om kirkebyggets betydning.
– Personene hun har intervjuet, bruker betegnelser som «referansepunkt», «grunnmur» og «rammen rundt et liv», når de skal fortelle om hva kirkebygget betyr for dem. Da Hønefoss kirke brant, sto det raggerbiler med frontruten full av wunderbaum utenfor. Inni satt det unggutter og gråt. De gråt fordi kirken deres ble borte. Den kirken de var døpt og konfirmert i, og der slekta deres hadde hørt til. Kirken som sto på det stedet der de hørte til. Til alle tider har kirken markert stedet. Stedet du bor, der du føler tilhørighet. Skal vi forstå folkekirken, må vi forstå hvorfor ungguttene satt i bilene og gråt. Da må vi forstå betydningen av kirkebyggene, rundt på hvert nes (som politikerne sier det) og deres grunnleggende betydning for folkekirken, sa Raaum.
Kulturminnene må bevares
Det haster med å redde kulturminnene. Kirkebygg eies av soknet, som har ansvar for vedlikehold og vern. Kirkerådet øker sin kompetanse på feltet og i mars 2019 satte Kirkerådets direktør ned en arbeidsgruppe for å utarbeide kulturarvsstrategien, og denne har levert en utredning som danner bakgrunnen for en omfattende til Kirkemøtet i Trondheim 11.-16. november.
– Det legges opp til at KM skal vedta en overordnet kulturarvstrategi. Denne går blant annet ut på at den kirkelige kulturarven fortsatt skal tilhøre fellesskapet og lokalsamfunnene og verdsettes som sentrale kilder til forståelse av Norges ide- og samfunnshistorie. Den peker på betydningen av åpenhet: Kirkesteder med kirkebygg og kirkegårder og landskapet rundt skal være åpne, tilgjengelige og i aktiv bruk. Den forutsetter at Den norske kirkes kulturminner skal ha et juridisk vern som reflekterer deres nasjonale verdi og at de skal ha en offentlig finansiering som gjør det mulig å forvalte kulturminneverdiene på en langsiktig og god måte, påpekte kirkerådslederen.
Hun understreket også betydningen av å øke satsingen på området.
– Den norske kirke skal ha et aktivt eierskap til sin historie og materielle kulturarv og bygge opp og formidle kunnskap om denne arven. Kirken skal styrke og organisere sitt kulturarvsarbeid på en måte som sikrer høy kompetanse, enhetlig vernepolitikk, gode prosesser og godt samspill mellom kirkelige organer og offentlige kulturminnemyndigheter, sa hun.
Det er beregnet at kirker i Norge har et vedlikeholdsetterslep på 10 milliarder kroner. Stortinget har uttalt at staten vil ta et medansvar for å sikre at de store kirkelige kulturminneverdiene blir bedre vedlikeholdt og tatt vare på. Statens økte innsats overfor kirkebyggene skal ikke avløse kommunenes økonomiske ansvar for kirkebyggene eller erstatte andre tiltak eller ordninger som finnes på området.
– Mens kommunene fortsatt har det grunnleggende ansvaret for å finansiere vedlikehold av kirkebygg, har Kirkemøtet blant annet ansvar for regler for bruk av kirkene. Det regelverket vi har nå legger mest vekt på det hellige, og mindre på å la det allmenne få plass. Er det slik vi ønsker det eller vil vi åpne kirkebyggene for mer enn de blir brukt til i dag? Bruk er det beste vern - for hvem bryr seg om å ta vare på et stengt hus? spurte Raaum i sitt innlegg.
Hun avsluttet med å takke kirkevergene.
– Takk for at dere sloss for kirkene deres. Jeg vil også si takk til KA som i mange år har bygget kompetanse på feltet og til Ingrid Staurheim for hennes avhandling. KM-saken viser at vi står sammen om ansvaret for kirkebyggene, og jeg er glad for at vi kan bære dette ansvaret sammen, avsluttet Kristin Gunleiksrud Raaum.