Et sentralt spørsmål på denne konferansen er: Hvordan unngår man at prosessen reduseres til urfolks og nasjonale minoriteters problem? Hva er kirkens ansvar og bidrag? Derfor står jeg her.
Jeg representerer majoriteten. Det gir meg et særlig ansvar. Ikke minst for å forsøke å identifisere og gjenkjenne min egen majoritetsblindhet. Jeg tror det er viktig for meg, som majoritetsrepresentant, å utvikle en så sterk majoritetsbevissthet jeg bare kan, slik at jeg alltid er meg bevisst majoritetsrollens ansvar og begrensinger. Jeg må spørre meg om jeg kan forstå.
Jeg vet at jeg er bærer av majoritetens selvfølgelige definisjonsmakt, som ofte er usynlig for den som har den. Men det bør være et minstekrav at sånne som jeg forsøker å være seg dette bevisst. Den som snakker ut fra maktens posisjon, i kraft av sin kjønnsidentitet, seksuelle orientering, historie, kjønn, etnisitet eller posisjon kan ikke definere når forsoning kan eller bør skje. Kirken trenger en sannhets- og forsoningsprosess overfor samer, kvener og finner. Fordi urett og fornorskingspolitikk også er kirkens problem. Kirken arbeider med forsoning på flere felt, ikke minst knyttet til medmennesker med LHBT+-identitet: Det har nettopp vært et symposium knyttet til LHBT+, der sterke historier ble delt.
Det har vært bygget kompetanse og utformet politikk og strategier i lang tid. Samisk kirkeråd ble opprettet av Kirkemøtet i 1992 med den hensikt å fremme, verne og samordne samisk kirkeliv i Norge. Og jeg vil gjerne takke for det arbeidet, og for alt jeg har lært av det. Om majoritet og minoritet, men ikke minst om det å være kirke. Bidragene fra samisk kirkeliv er viktige for nettopp det å være kirke. Kirken klarer seg rett og slett ikke uten.
Kirkerådet og Samisk kirkeråd organiserer seg nå for være klar til å motta det som kommer fra Sannhets og forsoningskommisjonen neste år. Denne konferansen er en del av forberedelsen. Dessuten: Vi har hørt forventningen fra kvener om å få et nasjonalt utvalg, og det forberedes nå en kirkerådssak om nettopp dette.
En av dem som har lært meg litt om forsoningsprosesser er Padraig O’Tuama. Han er en nord-irsk, homofil prest og poet, som har jobbet mye med forsoningsprosesser i ulike land, inklusive Nord-Irland og overfor utrfolk. Han sier: We often speak of reconciliation as it has one shape, and that it is absolutely lovely – for people who want things to be absolutely lovely. That isn’t the case. We usually want the prosess of reconciliation to have a shining ending. It usually hasn’t.
Minoriteter må aldri objektiveres. Fortellinger om urett må opp i lyset og inn i erkjennelsen til kirke og storsamfunn. Mangelen på likevekt må identifiseres og snakkes om. Som Padraig o’ Tuama sier videre: We didn’t steal your land. We didn’t kill your people. We are speaking your language, and our language is dead.
Det tar tid. Det må ta tid. Undertrykking og diskriminering og overgrep har pågått lenge. Forsoning må ta tid. Forsoning er ikke en målstrek, et endepunkt. Det er en prosess. Det vil skifte. Sinne og forsoningslengsel vil avløse hverandre. Det er ikke gjort en gang for alle. Vi som er her for å lytte, vi kan ikke kreve forsoning som et hollywoodsk resultat, som et happily ever after. Men som en pågående erkjennelsesprosess. Vi vet at i forsoningsarbeid er fortellingene er viktig. Noen må fortelle om hvordan det er og har vært, og noen må lytte. Og så må jeg erkjenne at jeg ikke egentlig kan forstå til fulle, selv om jeg prøver. Derfor må jeg lytte. Og det skal jeg gjøre, etter fattig evne. Fordi jeg har ansvar.