Neste uke starter det 27. klimatoppmøtet i regi av FN, COP27. Stedet er Sharm El-Sheikh, og Den norske kirke er til stede ved Einar Tjelle, leder i Kirkerådets seksjon for økumenikk og dialog.
Kirken har vært med på klimatoppmøtene hvert år, de siste ti årene, og Tjelle er ikke i tvil om svaret på spørsmålet i ingressen. Klima er i flere tiår løftet høyt opp på Kirkemøtets agenda og i Kirkerådets planer.
– Vi erfarer på vår vakt at temperaturen stiger raskt på kloden, og naturtapet på få tiår er dramatisk. Tar vi ikke bedre vare på skaperverket nå, vil det få enda større konsekvenser for både medmennesker og øvrig liv på jorda de kommende årene. Det er et moralsk ansvar å rope høyt om dette. Vi er med i Egypt for å påvirke både norske politikere og andre, slik at de tar modige valg, og vi vil minne dem på vårt særlige ansvar. Klima og bærekraft er viktig for kirken, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
En del av en større helhet
Den norske kirke kan være et talerør for de mange søsterkirkene i land der folk har fått livene endret og livsgrunnlaget ødelagt på grunn av klimaendringer.
– Vi er en del av en global kirke hvor mange av våre søsterkirker opplever en kolossal urettferdighet og vanskeligheter knyttet til klimaforandringer som gir flom, tørke, matmangel og temperaturstigning. Det er både en menneskelig og kristen plikt å tale deres sak, å være med og løfte deres stemmer. Dette gjør vi i store, kirkelige nettverk som er til stede på COP-samlingene, organisert av blant annet Kirkenes verdensråd. Når vi møter representanter for landene som lider, da kan vi lettere og med troverdighet peke på konsekvensene av et klima i endring, og et prekært behov for handling.
Er man sterk, må man være snill
Han mener Norge har et spesielt ansvar, vi som tross alt har gjort oss rike på en industri som bidrar til temperaturøkning i verden.
– Jeg sier som Pippi; Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Klimaurettferdighet handler om vår egen politikk, vi har et historisk ansvar som oljenasjon med store utslipp gjennom årene. I tillegg har vi store økonomiske muskler, så vi både kan og må bli med og bidra til solid klimafinansiering og rettferdighet. Her er Norge kommet stykke på vei, men vi har en lang vei å gå.
Temperaturen stiger
Det økumeniske tiåret med Skaperverk og bærekraft, fra 2007-2017, var en stor mobilisering, der mange underskrifter og stemmer i kirken var med på å få på plass den viktige Paris-avtalen i 2015.
– Dagens politikk gjør at vi går mot 2,7 grader oppvarming her på jorda, ifølge siste FN-status. På klimatoppmøte de neste dagene må det handle om iverksettelse, altså at planer raskt gjøres om til handling for at vi skal komme nær Paris-avtalens mål om maks 2 graders oppvarming, og aller helst ned mot 1,5. Alle verdens land har forpliktet seg til å samarbeide om dette.
En urolig verden
Med et Europa i krig og stort behov for energi, er Norges leveranser av olje og gass svært viktig for millioner av mennesker.
– Det er et stort dilemma at vi trenger mye energi for å erstatte gassleveransene fra Russland, men vi må ikke miste synet på at dette vil endre seg. Vi må ha minst to tanker i hodet, og vi må trappe betydelig ned fossil industri og trappe tilsvarende opp alternativ grønn energi. Dette skjer også nå i stor skala i Europa, selv om de midlertidig må produsere strøm fra forurensende kullkraftverk. Oljelandet Norge bidrar konstruktivt i internasjonale forhandlinger. Men det er en utfordring at vi har lovt å redusere våre klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030, og vi ligger sørgelig langt etter. Per i dag har vi bare redusert utslippene med 4,7% siden 1990, , og det holder jo ikke.
Hva med deg og meg?
Så er det store spørsmålet – hva kan vi enkeltmennesker gjøre? Hvordan få alle med på å redusere eget forbruk, fly mindre, leve mer miljøvennlig, spise mindre kjøtt – og andre ting som steller penere med kloden vår?
– Ja dette er ikke noe politikere og næringsliv kan løse alene. I Den norske kirke er vi for eksempel i full gang med å gjennomtenke både reising og energi til kirkebygg. Og vi utfordres som enkeltpersoner: Jeg tror vi må lære oss å tenke bærekraftig forbruk, vi må leve enklere og vi må forbruke mindre – og så erfare at dette faktisk kan være det gode liv! Vi må reise annerledes, vi må tenke nytt om mat, vi må feriere på nye måter. Alle kan bidra litt, og det å tenke gjennom hvilken energi vi bruker kan være en positiv øvelse for hver og en av oss. For eksempel kan det gi helseeffekter å spise annerledes, hvis vi reduserer forurensning i byene blir de bedre steder å bo. Vi kan oppsøke opplevelser innenfor kunst og kultur, spise på restaurant i nærmiljøet og gjenbruke klær og møbler og sportsutstyr, for å nevne noe. Vi kan oppleve at vi får mer tid og bedre helse, vi kan få et rikere og mer verdifullt liv ved å forbruke mindre, avslutter Tjelle.