Dette er en kronikk skrevet av Ole Kristian Bonden som et innlegg i en debatt om skolegudstjenester før jul 2025.
Innslag i Dagsrevyen legges ut når klart
Vi trenger ikke færre fellesarenaer, vi trenger flere. Kirkerommene våre har en viktig funksjon i lokalsamfunnets liv ved helg og høytid, ved gudstjenester og gravferd, i kriser og ved merkedager. I Norge finnes ulike tros- og livssyn. Likevel representerer nettopp kirkerommene, julesangene og fortellingen om Jesu fødsel en arv som er større enn den enkeltes livssyn. Religion kan skape både samhold og konflikt. Ulike tros- og livssyn kan styrke mennesker og bygge samfunn, eller ødelegge og skade. Der religion usynliggjøres eller skyves inn i privatiserte rom, oppstår faren for usunne parallellsamfunn. Derfor snakker vi om det livssynåpne samfunn i Norge, der religion ikke er en privatsak, men er synlig og åpent i samfunnet.
Som Norges folkekirke har Den norske kirke et særskilt ansvar for å bidra til dette. Men også skolen er en viktig arena for religionsdialog, og å bli kjent med ulike tradisjoner. Dette handler om barn og unges livskompetanse. Skolegudstjenester før jul bidrar til dette.
Etter at vi fikk ny opplæringslov i august 2024, har departementet, statsråd og utdanningsdirektoratet siden slått fast at skolegudstjenester er lov. En veileder gir noen rammer for skolens deltakelse. Gudstjenesten skal ikke være avslutning, den er frivillig, og skolen sørger for alternativt opplegg. Jeg opplever at det er et godt samarbeid mellom skole og kirke de fleste steder i Hamar bispedømme. Den folkekirkelige tradisjon som kjennetegner Innlandet er preget av åpenhet og tillit mellom lokalkirke og lokalsamfunn. Det vil jeg arbeide videre for. Vi spør ikke etter medlemskap eller tro, men ønsker gjennom skolegudstjenester å legge til rette for et trygt og åpent møte med en viktig del av norsk juletradisjon og kulturarv.