Owe Wikstrøm har kalt en av sine bøker for ”Mørket som blender”. For meg er det blitt en setning av sannhet. Og et sted strimene av lys i det dunkle er det som for meg er en troverdig Gud, hvor jeg kan nesten kjenne varmen fra lysstrålene som trenger igjennom skylaget. Ikke fordi jeg er så deprimert hele tiden, men fordi alvoret i livet er en sannhet for meg.
Jesus er i ødemarken. (Les teksten fra Matteus evangeliets 4. kapittel og versene 1-11 i lenke under) Geografisk sett er også denne plassen det laveste punktet på jordkloden. Der skjer det en samtale og et møte med det onde selv. Om Satan er der representert i en menneskes skikkelse, eller av de følelsene som oppstår i de fleste mennesker når de er slitne, trøtte, oppgitte, sultne og redde, er i grunnen underordnet. Fristelsene som i seg selv består av å gå utenom korset, gå utenom lidelsene, gå utenom det som oppleves uoverkommelig. Om det i seg selv hadde vært synd å spise når en var sulten, eller vise Guds egenskaper ved å gjøre brød av steiner er jeg ikke så sikker på.
Gud kan frelse, nå. Men livet er hellig, virkelig og sant, og gjennom fortellingen om Jesus i ødemarken blir det så sterkt og virkelig. For på den ene siden er det en demonstrasjon av Guds vilje, Jesu offer, og hva Jesus gjør av kjærlighet og for kjærlighet. Men på den andre siden er det en stor fortelling om troverdighet, om å kjempe med egne skygger i livet, om ikke å skulle unngå de kamper som livet eier. Jesus selv vet hva det betyr, å møte de sterkeste kampene hvor fristelsen rett og slett kan bestå i å gå utenom, la det være, gå forbi, unngå toppene og bunnene. Unngå møtene med det som smerter.
For meg er fortellingen om Jesus i ødemarken, fortellingen om en troverdig Gud, en sann Gud, en Gud for livene våre.
Denne Gud er det som møter kampene sammen med oss, som ikke nødvendigvis tar dem fra oss eller for oss, men som lever i det og gjennom det. Gud overtar ikke tårene dine, smerten din, redselen din eller livet ditt. Du går ikke gjennom prøvelsene fordi du skal testes på noe vis. Livet er ingen test eller konkurranse. Det er en gave, og akkurat det kan være en prøvelse stor nok å forstå. Men i møte med Jesus i ødemarken kan jeg i det minste kjenne en flik av varme. Guds varme.
Gud valgte livet, menneskene, å være der livene leves, det er fortellingen om Jesus i ørkenen, i våre liv, i våre vandringer, når livet viser seg vanskelig. Når det ikke finnes lettvinte løsninger, for det er ørkenens natur, mye sand og langt til vann.
De fleste mennesker finner seg selv der av og til, og der er Gud.