Luther og friheten
To bilder har preget norske skolebøkers framstilling av Martin Luther: Det ene er professoren som spikrer opp sine kirkekritiske offentlige ytringer på kirkedøra i Wittenberg (i virkeligheten var det nok vaktmesteren som slo dem opp for ham). Det andre er den ensomme munken som står foran keiseren, pavens utsending og Tysklands samlede politiske elite under riksdagen i Worms og nekter å tilbakekalle ytringene sine, under henvisning til Guds ord og sin egen samvittighet. Slik har Luther fungert som forbilde: Det selvstendige individet som hevder sine meninger, koste hva det koste vil.
Det ligger et demokratisk potensial i reformatorenes tanker om likhet og frihet. Med læren om «det allmenne prestedømmet» opphevet Luther skillet mellom prester og lekfolk. Alle døpte er prester, hevdet han. For Gud er det ikke forskjell på folk. Det er ikke bare prester, munker og nonner som har et «kall» fra Gud. Ethvert ærlig yrke og enhver mellommenneskelig relasjon er et kall.
Konsekvensen av disse tankene var et storstilt pedagogisk program. Viktige elementer var bibeloversettelse til morsmålet, enkle lærebøker i kristentroen og leseopplæring for hele befolkningen.
En teknologisk faktor bidro også til å gjøre reformasjonen til en folkebevegelse: Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å spre ideer til mange mennesker over store avstander. Luther behersket dette nye mediet bedre enn de fleste. Gjennom korte tekster på morsmålet fikk vanlige folk tilgang til radikale tanker.
Luther og øvrigheten
Nå hadde Luthers radikalitet sine grenser. Det viste seg under bondekrigen i Sør-Tyskland i 1524-1525. Undertrykte og fattige bønder mente at tanken om det kristne enkeltmenneskets frihet måtte ha noe å si for livet i verden også, ikke bare i kirka. Da de gjorde væpnet opprør, ikke bare tillot, men oppfordret Luther fyrstene til å slå opprøret ned med alle midler, med blodbad som resultat.
Også på andre måter måtte Luthers radikalitet vike for behovet hans for orden. Resultatet av pave- og kirkekritikken ble et statskirkesystem der fyrstene var overhoder og kirkene en del av statsapparatet. Til Norge kom reformasjonen ubedt, som påbud fra danskekongen i København. Reformasjonen var aldri noen folkebevegelse, slik som i Tyskland.
Også lutherske kirker fikk sine prester, det ble for risikabelt å overlate tolkningen av kristentroen til grasrota. Og det trykte ord ble underlagt sensur.
Et moment som særlig har gitt lutherdommen et konservativt, til tider reaksjonært, preg, er påbudet om lydighet mot øvrigheten. Når Luther forklarer det fjerde av de ti bud – det om å hedre far og mor – legger han inn en utvidet betydning: En skal ikke sette seg opp mot foreldre «eller andre som Gud har satt over oss».
Luther og det moderne Norge
Likevel har impulser fra reformasjonen vært vesentlige for utviklingen av det moderne norske demokratiet. Det viktigste elementet er utbyggingen av en skole for alle. Allmueskolen var i utgangspunktet et kirkelig tiltak for å styrke kristendomskunnskapen. Men det er velkjent at leseferdigheter også er av vesentlig betydning for politisk deltakelse.
I løpet av 1800-tallet endrer norsk lutherdom karakter. Fra Hans Nielsen Hauge og framover vokser det fram lavkirkelige vekkelsesbevegelser med bakgrunn i Luthers tanker om det allmenne prestedømme. De danner foreninger og organisasjoner.
Disse bevegelsene har vært mye kritisert, og ofte med rette. Men en effekt har vært undervurdert: Her fikk befolkningsgrupper som hittil ikke hadde hatt en stemme i det offentlige rommet, trening i demokratiske prosesser og debatter. Det gjaldt også kvinner. I en rekke kristelige organisasjoner hadde kvinner stemmerett lenge før allmenn stemmerett ble innført ved stortingsvalg.
Så, er det noen sammenheng mellom reformasjonen og stortingsvalget? Det lange svaret er sammensatt. Det korte svaret er ja.
---
Under Forskningsdagene arrangerer Høgskolen i Innlandet, Hamar biskop og Anno museum Domkirkeodden seminaret «Lutherske verdier – norske verdier?» på Høgskolen i Innlandet, campus Hamar onsdag 27. september.
---
Kronikk til lokalpressen i Hamar bispedømme av Anders Aschim, professor i religion, livssyn og etikk ved Høgskolen i Innlandet og Solveig Fiske, biskop i Hamar bispedømme. Sist redigert 14.09.2017.