I Akersbakken i Oslo ligger kirkelige institusjoner tett. Forbi Kirkelig Fellesråds bygning og før Gamle Aker kirke, ligger det gule huset, St. Hanshaugen sokn kirkesenter, hvor Pilegrimssenteret Oslo har sin plass. Dette er organisert som en selvstendig forening, som støttes av Den norske kirke.
Siden 2010 har Roger Jensen vært leder av senteret og snart også pilegrimsprest. Om noen dager går han over i ny stilling som sokneprest i St.Hanshaugen sokn. Arbeidstedet flyttes dermed kun opp to etasjer og ned til Gamle Aker kirke.
-Gleder du deg til ny jobb?
-Ja, det blir spennende. Det blir et annet liv. Man er del av stab. Del av en større kirkelig organisasjon som har utfordringer innen struktur og ledelse. Men nå har jeg blitt tildelt denne teigen og skal være med å gi retning og ledelse. Gamle Aker kirke har en spesiell plass i byen. Det er det eldste bygget i Oslo. Terskelen inn til denne kirken er lavere i kraft av denne spesielle posisjonen. For mange er det et hellig sted, for alle er det et kulturminne.
Pilegrimsprest
Etter å ha vært leder for senteret en tid, gikk Jensen også inn som pilegrimsprest.
- Det er en styrke ved Den norske kirke at det er fleksibelt hvordan man bruker prester, sier han.
I dette arbeidet har han hatt en spesiell oppfølging av pilegrimene, han har vandret med dem og hatt ansvaret for andakter, salmer og bønner på vandringer. Også byens konfirmanter har fått muligheten til en pilegrimsvandring i Oslo, med Gamle Aker kirke som endestasjon.
For Jensen har det hele tiden vært viktig å jobbe teologisk med det å være pilegrim. Og da, naturlig nok, inn i en luthersk tradisjon og kontekst. Her ser han utfordringer.
-Den norske kirke er på mange måter i en postmoderne flyt, på godt og vondt. Man er åpen for nye impulser og retninger, mangfoldet oppleves å være en ressurs. Alt dette er positivt. Samtidig er ikke interessen for å diskutere disse nye impulsene i lys av egen arv er så stor, og det er en utfordring, sier han.
Fremvoksende
Roger Jensen bruker begrepet «fremvoksende» når han snakker om dagens pilegrimsfenomen. Begrepet er ikke tatt ut av løse lufta. Veksten i antall pilegrimer har vært stor. I 2010 var det registrert 15 langvandrere ut fra pilegrimssenteret i Oslo. I 2019 var det 618.
Med sitt ønske om å jobbe teologisk, spurte Jensen seg selv: «hvordan kan jeg være prest her»?
-Jeg tenkte snart at en praksis som pilegrimsvelsignelse ville være et godt og riktig «tilbud» til pilegrimene som kommer til senteret. På gode dager gjennom sesongen er det 10-15 pilegrimer innom senteret. Jeg hjelper dem med det praktiske – hvor finner man vann, husrom også videre. Avslutningsvis tilbyr jeg også pilegrimsvelsignelsen. Hvor mange tror du ønsket det da jeg først begynte med det?
-Usikker. Kanskje 70 prosent.
-Det var kun rundt 20 prosent som ønsket å motta velsignelse, forteller Jensen.
Han tenkte at her gjorde han noe feil. Kanskje folk følte seg målt, man ble satt i grupper, enten innenfor og utenfor.
-Det viser seg at den største gruppen som går pilegrim er åpne og søkende, men de definerer eller forstår seg ikke innenfor kirkens tradisjonelle rammer. Det er min erfaring, det er også hva forskningen på feltet viser. Så jeg la om for å møte mer det som i forskningen karakteriseres som spiritualitetsegmentet. Nå sier jeg at pilegrimen i middelalderen ikke bare startet sin vandring på egenhånd, nei, de ble sendt ut. Og de ble sendt ut med en velsignelse fra presten på starten av vandringen. En slik utsendelse kan de som går i dag også få oppleve. Hvor mange tror du ønsker det, spør Jensen.
Han svarer selv.
-Opp mot 80 prosent. Som kirke må vi i større grad skape rom hvor mennesker kan være med på egne premisser, hvor religiøs praksis og kirkens tradisjon gir mening på nye måter, avslutter Roger Jensen.