Om musikkverket:
Korsatsene har gregorianskinspirert materiale som utgangspunkt, men er nokså atonale, organisten får boltre seg med modernistiske klusterklanger, og vi får høre lydbånd som en del av verket. Dette i seg selv var nok utfordrende nok i 1967, da verket ble urframført. Likevel var det ikke den musikalske stilen som gjorde at verket skapte furore i 1967.
Om mottakelsen i 1967:
Det som virkelig skapte diskusjoner etter urframføringen, var to unge, kvinnelige dansere i trikot foran alteret. Disse to representerer de dårlige jomfruene i bibelfortellingen om de ti jomfruene som skulle våke og vente på brudgommen. Dans i kirkerom var svært nyskapende i 1967, og debatten rundt dette opptok mye spalteplass i etterkant.
Mye har skjedd både med synet på kunst, på kropp og på kirkerom siden 1967. Hvordan vil dette møtet framstå i 2014? Under Egil Hovland-festivalens oppsetning har vi engasjert dansekunstnerne Solveig Styve Holte og Elisabeth Breen Berger til å nytolke dette materialet. I det følgende får vi deres refleksjoner rundt verket og prosessen, i 1967 og i samtida.
Om koreografien:
Hvordan gjenoppsette en koreografi som ikke er dokumentert verken i notering eller film?
Koreografien til Missa Vigilate fra 1967 var et tre minuttes langt arbeid av to av norsk dans sine pionerer: Elsa Quale og Ragni Kolle. Komponist Egil Hovland hadde sett de to i en forestilling de gjorde på ABC-Teatret i Oslo, og spurde deretter Kolle og Quale om å bidra til hans neste verk Missa Viglate. Oppsettingen skjedde i Torshov kirke, og var en eksperimentgudstjeneste. Kolle og Quale var to norske pionerer innen moderne dans, og deres samtidige dansekunstnerisk praksis både hva gjaldt bevegelse og kostyme ble flyttet inn i kirkerommet. Eksperimentgudstjenesten som helhet vakte oppsikt, og de tre minuttene koreografi ble en del av en seks måneders lang avisdebatt.
Til Egil Hovland festivalen 2014 er dansekunstnerne Elisabeth Breen Berger og Solveig Styve Holte bedt om å sette opp dette arbeidet på nytt. Siden koreografien ikke finnes dokumentert fra 1967, har de valgt å undersøke forestillinger og minner, og i dette arbeidet har de har samtalt med ulike tidsvitner. En forenkling av debatten fra 1967 kan være å si at det ble for mye kropp, det ble for mye kvinne. I 2014 er det ikke lenger et gyldig alternativ å forsvinne. Hvordan kan det som det ble for mye av i 1967 bli enda mer i dag? Mer dans, mer kropp, mer ”kvinne”.
De to dansekunstnerne sier selv:
"Vi resirkulerer informasjonen med våre egne ideer om dansen fra den gang, dansehistorien slik vi kjenner den og finner den dokumentert, og vår samtidige dansekunstneriske praksis anno 2014 i møte med Hovlands verk fra 1967. Vi danser 47 år etter Ragni Kolle og Elsa Quale. Vi danser etter at teknologien har endret kroppens relasjon til verden, vi danser etter at Pussy Riots protester forviste dem fra Frelseren Kristus- katedralen i Moskva, vi danser når feminismen er en kjennsgjerning, vi danser etter at millioner av retusjerte bildekvinnekropper omslutter og endrer blikket vårt hver dag. Dette er vår beveggrunn."
I Hovland sitt verk fra 1967 er det danserne som uttrykker en fortelling om de ukloke jomfruer som bli forvist. Danserne forvises fortsatt i vår 2014 versjon av Hovland. I det gamle testamentet navngir Hagar, mor til Muhammed, Gud som den som ser. Hagar blir forvist og slutter seg til en lang historie om forviste eller usynlige kvinner.
Kvinnekroppen er ikke lenger usynlig, den er usannsynlig synlig, spørsmålet er om den er seende. I ei tid der en er usannsynlig synlig kan ikke det å se bare være et gudsprivilegie. Vi er alle noen som ser, eller kan se. Dansen anno 2014 oppstår i friksjonsfeltet mellom samtid, samtidige kunstpraksiser og de estetiske paradigmene som finnes i kirkekunsten. Framfor å se denne friksjonen som et hinder, har vi valgt å se den som et verdifullt problem, en ressurs som vi igjen kan skape nye utfordringer og debatt ifra.
Mer informasjon, og programmet i sin helhet, finnes på www.egilhovlandfestivalen.no.