Markeringen av julaften som sentrum i julefeiringen er av temmelig ny dato, og ikke så vanlig utenfor Norge. Skikken med gudstjeneste denne dagen begynte som enkle gudstjenester for barn, noe som fortsatt preger gudstjenestene og liturgien på julaften, som er blitt en av de viktigste dagene i vår folkekirke. Likevel er juledagen selve høydepunktet i den kirkelige feiringen.
Det at Gud ble et menneske, kalles for «inkarnasjonens mysterium». Julen er den første av de tre store Kristus-festene i kirkeåret, men historisk sett er feiringen yngre enn mange andre dager. De første kristne var ikke opptatt av fødselsdager, og fra begynnelsen av var påsken den store festen. På 300-tallet begynte man å markere Jesu fødsel. Ettersom man ikke visste datoen for når han var født, oppstod det flere tradisjoner. I Egypt (den koptiske kirke) begynte man å feire 6. januar, som var en førkristen solvervsfest. I Roma valgte kirken 25. desember, den dagen da romerne feiret «den uovervinnelige sols fødselsdag».
Den romerske feiringen ble raskt populær og spredte seg til hele den vestlige kirken. De kristne gav en populær hedensk fest et nytt symbolsk innhold som kunne understøtte det kristne budskapet. Festen peker på Jesus som det sanne lys, og i stedet for å feire solen feiret man sol salutis, «frelsens sol». Slik var det også da julefeiringen kom hit til landet. Den avløste feiringen av det gamle midtvintersblotet.
Åtte dager etter juledag markeres Jesu navnedag, siden han etter jødisk skikk ble brakt til templet for å omskjæres den dagen. Da fikk han også navnet sitt, Jesus, som betyr «Gud frelser». Julefeiringen avsluttes på Kristi åpenbaringsdag, «trettendedagen», 6. januar. Denne dagen forsvant som helligdag i 1770, og nå feires åpenbaringsdagen første søndag etter nyttår. I romjulen er det dessuten flere helgendager som er eldre enn selve julefeiringen. En av dem er Stefanusdagen, som feires 26. desember til minne om Stefanus, kirkens første martyr. Derfor har denne dagen rød som liturgisk farge, i motsetning til resten av julen, som har den hvite festfargen.
Juleevangeliet
Fra evangeliet etter Lukas, kapittel 2, vers 1-20 (Bibel 2011 © Bibelselskapet.)
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.