Kristi himmelfartsdag feires førti dager etter påske. Fortellingen om Jesu himmelfart finner vi Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger i Det nye Testamentet. Det er alle kortfattede beretninger som markerer avslutningen på perioden etter påskedag - en periode der Jesus ved flere anledninger viste seg for sine disipler som den oppstandne.
Kristi himmelfartsdag er adskillelsens dag, men dagen bringer med seg både velsignelse og visjon for disiplenes videre liv. Jesus sier: «Dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye» (Lukas evangeliet kapittel 24, vers 49). Det gir en visjon til den enkeltes vanlige liv. Å bli i byen er å oppta daglige sysler og gjøremål. Det er en ventetid. Også denne tiden er båret av et løfte om utrustning og kraft.
«Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen» (Lukas evangeliet kapittel 24, vers 51).
Etter evangelielesningen på Kristi himmelfartsdag slukkes påskelyset, og ellers i kirkeåret tennes det bare i forbindelse med dåp. Inntil denne dagen har påskelyset som ble tent på påskenatt eller påskedag, brent hele tida, for å markere at den oppstandne Kristus er til stede blant oss.
Et vendepunkt
Kristi himmelfart er et vendepunkt i evangelienes fortelling om Jesus som Guds sønn. Lenge før kirken begynte å feire Jesu fødsel, har den feiret hans himmelfart. Med avslutningen av Jesu liv på jorden, kan historien om fellesskapet av troende, kirkens historie, begynne.
Festen ble antagelig innført på 300-tallet, da enkelte kristne kirker begynte å feire den som egen fest. Det første kjente eksempel på at denne finnes i en liturgisk kalender er fra begynnelsen av 300-tallet.
I Norge er Kristi himmelfartsdag en offentlig høytidsdag.
Himmelfartsdagen markerer avslutningen på historien om Jesu liv på jorden, og begynnelsen på en ny historie: Den hellige ånd som kommer i pinsen og forener de Kristus-troende i kirken.
En sentral plass i troens mysterium
Kristi himmelfartsdag er ganske sikkert den mest ukjente og ”mysteriøse” av de kristne høytidsdagene for folk flest. Men for Jesu første disipler må den ha den vært viktig. At dagen var viktig for Jesu første disipler, er beskrevet i en av de eldste kristne tekstene vi kjenner:
Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet.
(Paulus`første brev til Timoteus kapittel 3, vers 16)
Teksten er en kortfattet urkristen bekjennelse – i poetisk form.
Menigheten ga Kristi himmelfart en sentral plass i troens mysterium. Kristi himmelfart avslutter en viktig periode i disiplenes liv, tiden etter påske. Gjennom førti avgjørende dager ble deres tro rotfestet og formet under Mesterens veiledning. De ble gitt et oppdrag: å være vitner om det de hadde sett og hørt ”fra Jerusalem til jordens ende” (Apostlenes gjerninger kapittel 1, vers 8).