Innledning
Kjære alle sammen!
Aller først: stor takk til Grønnåsen barnekor og Ishavsguttene! Jeg har gleda meg veldig til å være sammen med dere i dag – og å høre dere synge!
Og la det være sagt med en gang: denne lille konserten med disse korene er ikke en del av underholdningen i dag. Den er en svært viktig del av det jeg ønsker å formidle gjennom dette arrangementet.
For: musikken er en viktig del i det å være kirke. Slik har det alltid vært. Musikken bærer det fantastiske budskapet vi er betrodd av Jesus selv, og den bærer også tilbedelsen, bønnen og takken til Gud. Korarbeid er både trosopplæring, kristent barnearbeid, og det tar oss med i tilbedelsen av vår Gud. Og så la dere sikkert merke til at vi fikk høre både norsk, kvensk og samisk! Arbeid med barn og unge er en kjernevirksomhet i kirka vår.
Utgangspunktet for det jeg skal si nå er kirka, kirkas kall og oppgave, det oppdraget kirka har fra Gud selv. Vår kirke har et grunnlagsdokument der det står i §1: Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke som bekjenner troen på den treenige Gud og evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Vår kirke har et oppdrag i å vitne om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus.
Dette er grunnlaget for alt vi holder på med. Jeg gir min tilslutning til det Paulus sier i 1. Korinterbrev kapittel 2: For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
Tilbakeblikk
Ved et årsskifte er det naturlig med et blikk på året som har vært, men jeg vil å legge mest vekt på framtida. Det har skjedd mye i 2024 som peker framover mot både 2025 og mye lenger enn det.
Visitas-glimt
Normalt har jeg 6 større besøk i menigheter hvert år, det vi gjerne kaller visitas. En visitas er et besøk over flere dager, og avsluttes med visitasgudstjeneste og visitasmøte på søndagen. En av de menighetene jeg besøkte i fjor er denne, Grønnåsen menighet. En flott menighet med mye godt kirkelig arbeid. Med solide kirkelige medarbeidere – og et godt frivillig-korps som har skjønt at de ikke er et supplement til kirkas arbeid, men noe av selve grunnmuren. Jeg har bl.a. vært i Hammerfest, Kvalsund og Kokelv menigheter. Overskriften for visitasen der var: «Å være kirke i sjøsameland». Jeg fikk kritikk for at vi fokuserte så sterkt på det samiske i disse områdene. Det er i det minste interessant, for her finner vi mange bygder der det snakkes samisk. Men: det er de eldste som har språket. Mange har mistet det. Derfor var det viktig å snakke om hvordan vi tar vare på det samiske, både språk og andre tradisjoner, i menigheter som er sterkt fornorsket. Det er tydelig både her og mange andre steder: Der fornorskingen slo sterkest inn, pågår den fortsatt. Ikke som en villet handling, men den fortsetter i sin egen kraft.
I tider med omorganisering må man se på mange aspekter, og også se på om vi kan ha noe større prostier, og at det kan gi mindre sårbarhet, og kanskje også bedre økonomi. Så har vi fått en samtale om Indre Finnmark skal bevares, som et samisk prosti. Bispedømmeråds utvalg som utredet saken mener det. Og så må vi spørre: hva da med alle de andre menighetene i Finnmark, som også har sterke samiske tradisjoner men er mer fornorsket, hvordan kan vi ivareta dem på en god måte?
Sørsamisk nytestamente
Jeg hadde gleden å være tilstede på lanseringen av sørsamisk nytestamente i Staare/Østersund i august. Det å ha Guds ord på eget språk har stor betydning for troens liv, men det er også viktig med Bibel for å ta vare på og utvikle et språk.
Kvensk kirkeliv
I juni deltok jeg på fagdag for kvensk kirkeliv, her i Grønnåsen kirke. Dagen ble arrangert i godt samarbeid med Kainun institutti – kvensk institutt, med gode foredrag (av Merete Eidstø og Anna-Kaisa Räisänen). Det skjer en del med kvensk kirkeliv rundt om i bispedømmet vårt. Det er økende bevissthet både i kirke og samfunn om at det er viktig å fremme de kvenske tradisjonene – både språklig og ellers. Og det gjelder dessverre her som i forhold til det samiske: kirka har vært en sentral aktør i fornorskingen – og har derfor et stort ansvar i den helt nødvendige forsoningsprosessen. Det må i denne sammenhengen nevnes at jeg i mange sammenhenger har jobbet for at menighetene skal bruke kvensk språk i gudstjenestene. For ganske nøyaktig 3 år siden (10/1-22) skrev jeg i et brev til menighetene: «Biskopen vil derfor anmode menigheter i områder som har historiske røtter og tilknytning til det kvenske om å ta inn nådehilsen og velsignelsen på kvensk i sine lokale grunnordninger.» Enten er det mange som ikke har lest brevet, eller så er det mange steder man anser at man ikke har røtter og tilknytning til det kvenske. Så langt jeg kan se, har de fleste menighetene i bispedømmet vårt kvensk tilknytning, og det merkes dessverre altfor lite i det daglige liv i menighetene.
Selv om det er mye ugjort her, gir vi ikke opp. I år faller kvenfolkets dag – 16. mars på en søndag, så nå tror jeg vi får solid markering rundt om i bispedømmet.
Det må også nevnes at Den norske kirke nasjonalt arbeider nå med kvensk kirkeliv, og vedtok nå i desember å etablere et «midlertidig kvensk/norskfinsk utvalg/kirkeråd» neste år (26). Kirkerådet vedtok også å bidra til oversettelse av bibeltekster og liturgier til kvensk.
Stortingets behandling av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport
Det ble skrevet historie på Stortinget 12. november. Det var en sterk opplevelse å sitte på galleriet på Stortinget og høre saksordfører Svein Harberg lese opp det som også ble Stortingets vedtak:
«Stortinget vil formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Med dette ber Stortinget om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjenner ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider.»
Vi er kjent med at både kong Harald, og før det kong Olav har bedt samene om unnskyldning for fornorskingspolitikken og dens konsekvenser. Nå gjør Stortinget det samme, med sterke og tydelige ord. Men ikke bare til samene, men også til kvener/norskfinner og skogfinner. Vi har som samfunn, og også som kirke, brukt altfor lang tid på å innse at det er ikke bare samer som har vært utsatt for fornorsking.
Stortinget vedtok mange gode tiltak, ikke minst når det gjelder språkopplæring og utdanning. Og kanskje minst like viktig er det siste punktet i stortingsvedtaket, om at hvert enkelt departement skal rapportere til Stortinget hvert år om oppfølging av arbeidet overfor urfolk og nasjonale minoriteter. Det betyr at samtlige regjeringsmedlemmer er forpliktet på å følge opp dette, og skal rapportere hvert år.
Vedtaket i Stortinget må være en tilskyndelse for at vi skal utvikle vårt arbeid i forhold til minoritetene våre.
Kirkerådet tydeliggjorde i desember behovet for at det bør være en «Forsoningshandling/gudstjeneste», og la ansvaret for dette på bispemøtet. Jeg ser fram til at biskopene i fellesskap finner en god måte å gå videre med dette. Hvis Stortinget kan be om unnskyldning så tydelig at det blir lagt merke til, skulle jeg tro at også kirka vår er i stand til det.
Møte med stortingsrepresentanter
Nord-Hålogaland bispedømme har i mange år hatt jevnlige møter med representantene. Etter en lang pause har bispedømmet gjenopprettet disse møtene. I november møtte jeg sammen med bispedømmeadministrasjonen og noen medlemmer fra bispedømmerådet stortingsrepresentanter fra Finnmark og Troms. Siste gang vi hadde et slikt møte var før koronapandemien. Slike møter er veldig viktige for vårt bispedømme, og kan være avgjørende for å styrke samarbeidet og for å adressere aktuelle saker som berører lokalsamfunnene i Finnmark og Troms. Så vi er veldig glade for at vi har kommet i gang igjen.
SKKB/samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen
I september møttes representantskapet i rådet. Der gjorde vi et trist vedtak: Vi vedtok å legge rådet ned. Det ble opprettet i Alta i 1996, og nedleggingsvedtaket ble også gjort i Alta, i 2024. Dette er bare trist, men er en direkte følge av Russlands invasjon i Ukraina, og Den russisk ortodokse kirkes støtte til invasjonen. Det ble umulig for oss å ha et kirkefellesskap som handler om å gjøre ting sammen i de forskjellige landene når vi har mistet grunnleggende tillit til Den russisk ortodokse kirke.
Jeg er veldig opptatt av økumenikk, av samarbeid mellom kirker, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det finnes grunnleggende sett bare en Jesu Kristi kirke på jorda. Derfor er det så viktig at vi anerkjenner hverandre, og samarbeider så langt det lar seg gjøre.
Heldigvis har vi fått opprettet «Nordkalotten kirkelige nettverk», som består av kristne kirker i Finland, Sverige og Norge. Vi fortsetter samarbeidet som vi tidligere hadde i SKKB, men nå uten at kirker i Russland er med. Statuttene for nettverket er slik at det er mulig å legge andre kirker til, og det gjør at vi kan håpe og be om at det igjen kan bli tider der vi kan samarbeide også med våre naboer i øst.
Vigslinger, rekruttering – og kirkeøkonomi
Gjennom året har jeg vigslet 6 personer til kirkelig tjeneste. 3 prester, en kantor, en kateket og en diakon. For meg som biskop er en vigsling et stort høydepunkt, men det er det også for menighetene, og for den som vigsles. Stadig vigsles nye mennesker til tjeneste i vår kirke, og det er grunn til stor glede over det. Så vet vi så altfor godt at det trenges flere. Det er store årskull med prester som går av med pensjon i disse tider, derfor trenges det en solid nyrekruttering for å klare å dekke opp for det. Og der sliter vi.
Det har blitt ganske vanlig i samfunnet vårt at folk skifter yrke i løpet av livet. Det ser vi også i kirka: både at folk i kirkelig tjeneste slutter og begynner med helt andre ting, og motsatt: at godt voksne mennesker finner ut at de vil være prest, kateket, diakon eller kantor. Jeg har registrert en del kritikk av den ordningen kirkemøtet vedtok for et par år siden angående godkjent utdanningsveg for folk som har en annen utdannelse fra før og nå vil bli prester.
Det kan nok være at vi ikke har vært tydelige nok i å kommunisere at det beste er at unge mennesker finner ut at ja, jeg vil utdanne meg til kirkelig tjeneste, og starter utdanning, og er dermed klar og i tjeneste, kanskje før fylte 30 år. De som gjør slik, får en solid utdannelse, enten det er prest, diakon, kateket eller kantor de vil bli, og hvis vi legger godt til rette og de trives, kan de bli i tjeneste i minst 40 år.
Men jeg er veldig glad for at vi nå har fått alternative utdanningsveger. Det gjør det mulig å fylle flere av de stillingene som ellers hadde stått ledige. Det stiller store krav til oss som arbeidsgivere og tilsynsmyndighet, vi skal vurdere både utdanning og erfaring, men vi må også se på personlig egnethet. Det er veldig bra at prester har studert både hebraisk og gresk, men jeg ser jo at folk kan forkynne Guds ord også uten denne solide faglige bakgrunnen. Og så frister det å legge til: ferdigheter i samisk er også av stor verdi, uten at vi nødvendigvis skal sette dette opp mot det å kjenne Bibelens grunnspråk.
Men dette med rekruttering har også ei annen side: økonomi: Kirkeøkonomien er blitt svært krevende. Det gjelder både i den enkelte menighet og fellesrådsområde, og det gjelder nasjonalt, og dermed på prestetjenesten og all annen virksomhet som finansieres helt eller delvis av midler fra bispedømmene. I disse dager er man i en stor prosess der antallet administrative stillinger både i kirkerådet og bispedømmene får en stor reduksjon. Dette har skapt stor usikkerhet i hele kirke-Norge – ikke minst på bispedømmekontorene og i kirkerådets sekretariat.
Det er naturlig og riktig når økonomien er stram å se på de administrative stillingene. Og likevel: uten god administrativ ledelse, vil kirke-Norge ramle fra hverandre. Kirkemøtet har vedtatt at biskopenes tilsyn skal styrkes. Det kan man ikke gjøre samtidig som man skjærer drastisk ned på staben på bispedømmekontoret. Da svekker man tilsynet.
Dette er også en stor utfordring for våre bevilgende myndigheter. Det står i trossamfunnsloven av 2020, §10: Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke. Det er våre bevilgende myndigheter som må gjøre det mulig for oss å fortsatt være en landsdekkende kirke, og dette må også gjelde i distriktene!
For prostiene og menighetene rammes også av dette. Som kirke tvinges vi til prioritering, og det har blitt et økende fokus på visitaser: hva er det viktig at vi fortsetter med, og kanskje prioriterer opp. Og hva skal vi legge til side? Jeg tror vi må bli flinkere til det. Og så må vi bli mye flinkere til å oppmuntre hverandre, og til å invitere inn og legge til rette for frivillige medarbeidere. Hvis vi skal bygge kirke, trenger vi både lønnede og frivillige medarbeidere.
Så er det et moment oppi dette, sammen med mange andre: på de 10 årene jeg har vært biskop, har det vært arbeidet mye med demokrati i kirka. Vi har kirkevalg som koster store summer å gjennomføre. Og vi har også fått to heltids kirkepolitikere nasjonalt de siste årene. Demokrati er viktig og nødvendig. Men det må være en grense for hvor langt vi skal gå med det. Demokratiet er avhengig av en administrasjon, og jo mer vi bygger ut demokratiet, jo mer penger bruker vi på det, og det må vi finansiere med færre stillinger i menighetene. Her gjelder det å finne den rette balansen.
Møte med ledere i Lyngen-retningen
Vi har jevnlige møter med ledere i læstadianske forsamlinger som tilhører Lyngen-retningen. Denne retningen har i alle år hatt en nær tilknytning til Den norske kirke, samtidig som de har målbåret sterk kritikk. Jeg husker godt fra mine unge år, at læstadianske ledere kritiserte både prest og kirke, samtidig som de deltok jevnlig i gudstjenestelivet.
Jeg har sagt mange ganger at mye av kirkelivet i vårt bispedømme står på skuldrene til den læstadianske bevegelsen.
Samtidig må det sies at vi har en del utfordringer i samarbeidet. Læstadianske ledere sier gjerne at utfordringene skyldes at kirka beveger seg, og endrer standpunkt i viktige saker. Konkret knyttes dette til at kvinnelige prester i dag har en naturlig og selvfølgelig plass i kirka vår, og dessuten at kirka har innført vielse av likekjønnede par. Jeg må gi lederne rett i at kirka har endret syn på disse sakene.
Den første kvinnelige presten i vår kirke begynte i 1961, i vårt bispedømme i Berg og Torsken. Etter mange år med stor intern uenighet, er det i dag slik at samtlige biskoper, og et overveldende flertall i kirkemøtet støtter kvinners prestetjeneste. Vi som er ledere i kirka har en klar forpliktelse til å unngå diskriminering på grunnlag av kjønn.
Når det gjelder saken med samliv, har vår kirke to likestillte syn, men ordningen med ekteskapsinngåelse for likekjønnede par gjelder i hele Den norske kirke. Ingen av våre vigslede kirkehus kan tas ut av denne ordningen.
Vi arbeider nå med å gå gjennom forordningen av gudstjenester rundt om i kirkene våre, og i gudshus som menighetene leier. Da har vi en stor utfordring dersom det stilles krav til hvem som skal kunne forrette gudstjenester i det enkelte kirkebygg. Hvis det stilles krav til kjønn, og til hva man måtte ha uttalt i vanskelige etiske spørsmål, blir det vanskelig å forordne gudstjenester der.
Og samtidig: jeg vil så gjerne samarbeid. Jeg ser at det leves et solid kristent liv i rammen av mange læstadianske forsamlinger, og jeg unner både vår kirke og de læstadianske forsamlingene at vi kan bevare vår synlige enhet. Men: hvis vi skal klare det, må vi ha solide bidrag fra begge kanter.
Jeg håper vi kan bli flinkere til å lytte til hverandre, og akseptere at det er ulike syn i kirka vår.
Utenforskap
Jeg blir mer og mer opptatt av utenforskap, enten det er på grunn av etnisitet, legning, funksjonsnivå eller hva det måtte være. Hvordan kan vi bidra til at mennesker ikke holdes utenfor, eller føler seg satt utenfor vårt samfunn, og våre menigheter?
Noen eksempler:
- Nå i helga ble «Yemane-dagen» markert: til minne om Yemane Teferi som døde 8. januar 2016 etter 25 år på asylmottak som ureturnerbar asylsøker. Vi har mange slike saker: folk som ikke får opphold, men ikke kan reise hjem. Vi har fått en slik sak nå i vårt eget bispedømme med Amir som er flyktning fra Iran, og nå er aktiv i Kanebogen menighet i Harstad. Han har vært i Norge siden 2010. Han har konvertert til kristen tro, er blitt pappa og har samboer. Norge ønsker ikke ham velkommen lenger, men han – og mange med ham, anser det som svært risikabelt for ham som kristen å flytte til Iran. Og: hvordan kan man bidra til «barnets beste» som det heter, hvis pappa må forlate landet?
- Mennesker med store funksjonshemminger. Alle mennesker er like mye verd, det betyr også at alle er like mye skapt i Guds bilde, og er mottakere av Guds kjærlighet. Og så har vi stadig gudshus som det er vanskelig og til dels umulig å komme inn i hvis man er avhengig av krykker eller rullestol. Og: mange steder har vi ikke aktiviteter i menigheten som gjør at folk med psykisk utviklingshemming finner sin plass. Så kan vi si at dette dreier seg om kapasitet, og prioritering. Det gjør jo det, men først og fremst og grunnleggende handler det om å se, og å inkludere. I forbindelse med årstalen i fjor hadde vi besøk fra Lyngen menighet, en av de menighetene i bispedømmet vårt der folk med utviklingshemming har sin naturlige plass. Her har vi mye godt arbeid rundt om - men mange steder har vi et etablert utenforskap for disse menneskene – ikke fordi vi vil ha det slik, men kanskje fordi vi ikke ser.
- Mitt siste eksempel om utenforskap handler om de som er «skeive», eller som kaller seg det. Jeg vet dette er vanskelig for mange, men jeg ser mer og mer at de det er aller vanskeligst for er de som er annerledes på dette feltet, som føler seg utenfor, kanskje rett og slett fordømt. Dette må vi som kirke være med å ta ansvar for. Jeg vet at mange føler det slik, selv om de som har det gamle synet i homofilisaken ikke mener å være fordømmende eller skape et utenforskap. Og uansett hvordan vi leser og fortolker Bibelen: en bibelbruk som er å oppfatte som at man ser ned på mennesker, er et misbruk av Den hellige skrift.
Det er også slik at uansett hva man måtte mene om hvordan mennesker skal leve sammen, er det uakseptabelt å omtale mennesker på en slik måte at de opplever å være mindre verd enn andre. For meg blir det nødvendig å fremheve menneskeverdet i slike sammenhenger, så får jeg heller risikere å bli kritisert for å ikke ville gi god etisk vegledning.
En diakonal kirke arbeider for at ingen skal oppleve utenforskap, og har en spesiell omsorg for de svakeste blant oss. Jeg er overbevist at vi i framtida vil ha enda større behov for diakonien i kirka vår. Kirka skal være et trygt rom, med omsorg for alle, der alle er like mye verd.
Avslutning
Både kongen og statsministeren snakket om håp i sine nyttårstaler. I vanskelige tider, med masse utrygghet i verden, trenges det håp. Vi ser det i reportasjer fra flere av de krigsherjede områdene, f.eks både i Ukraina og Gaza: mennesker som står opp og prøver å bidra i menneskelig talt håpløse situasjoner, nettopp fordi de har håp.
De vil se framover. Og det skal vi som kristen kirke gjøre: vi skal med frimodighet forkynne og gi videre et håpsbudskap. Jeg gjør mer enn gjerne profeten Jeremia sine ord til mine egne: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.(Jer 29,11)
Så helt til slutt
Jeg har nå vært biskop i godt og vel 10 år, og er i gang med mitt siste år.
I morgen sender jeg min oppsigelse til Kirkerådet. Jeg planlegger å formelt bli pensjonist 1. oktober i år. Det er allerede planlagt avskjedsgudstjeneste i Tromsø domkirke 17. august. Det blir 44 år som prest i Den norske kirke.
De aktivitetene som er planlagt fram til 17. august regner jeg med å gjennomføre som planlagt. Visitaser som er berammet til høsten, må nok utsettes til ny biskop er i gang.
Så håper jeg at bispedømmerådet og kirkerådet kan sette i gang prosess med å finne ny biskop så raskt at ny biskop er på plass i løpet av høsten.