Tekstlesning: Dagens bibelord: Kol 1, 3-8:
"Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet som er kommet til dere. Som i hele verden ellers har evangeliet båret frukt og utbredt seg også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte Guds sanne nåde å kjenne. Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden."
Desember måned som vi nettopp er gått inn i, er en måned som er full av stemning, og full av jakt på stemning.
Travle mennesker, som mange av oss er, går vi rundt og venter på at den rette stemningen skal komme. Advents og førjulsstemning først, og så selve julestemningen, toppen av stemningskaken, den må vi bare få, og så disse underfundige romjulsdagene, nesten litt som et antiklimaks av stemning, før det hele eksploderer i et massivt fyrverkeri på nyttårsaften, og smellene varer til langt utpå morgenkvisten på en litt søvnig dagen derpå - 1. nyttårsdag.
Stemning i bøtter og spann – fokus på stemning – jakt etter stemning – og selvfølgelig også for noen skuffelse over manglende stemning.
Ja, for det er jo ingen selvfølge at en skal komme i den rette stemningen. «Jeg er ikke kommet i den rette julestemningen enda» hører vi noen si litt beklagende.
Mens andre ikke kjente noe i det hele tatt. «Nei i år kom ikke julestemninga i det hele tatt. Og plutselig var alt over».
Kan hende at redselen for uteblivende førjuls og julestemning også er årsaken til at mange ser sin forretningsmulighet i nettopp stemning. Stemning er nemlig til salgs.
Man kan bare kjøpe seg billett til for eksempel en førjulsstemningskonsert. Ja, for «vi lover – at da vil du komme i førjulsstemning» reklameres det med. Det er jo ikke for ingenting at de kaller konsertene for nettopp: «førjulsstemningskonserter».
Og får man ikke med seg en slik konsert, trenger man ikke dra så langt. Bare en liten tur innom et kjøpesenter for eksempel, der kan man shoppe stemning i form av smaker og lukter, lyd og synsinntrykk. Alt er lagt til rette. Gater er pyntet, julenisser og engler i skjønn forening, disker med mat og annet strutter av gode tilbud, det gis nesten vekk, og vi rives med underveis av dyktige stemningsselgere.
For mange oppleves alt dette som et enormt press. Press på å skulle ha den rette stemning i kropp og sinn, press på det å skulle kjenne seg lykkelig og være der det forventes at man skal være. Ingen vil jo gå glipp av den rette stemningen, og alle vil vi jo helst kjenne oss lykkelige når det er så mye stemning rundt oss.
Om noen av oss forsøker å se dette i et fugleperspektiv, så kan vi jo kanskje i beste fall le litt av det, eller riste litt på hodet av det. Men kjenner vi godt etter er det vel mer til å bli sørgelig av. For vi ønsker jo ikke at folk skal kjenne stemning som et krav.
I dagens bibelord hørte vi om et lite menighetsfellesskap i byen Kolossai, i den sørvestlige delen av Lilleasia, hvor det tilsynelatende også var mye god stemning. Mye kjærlighet var i omløp, og ikke nok med det. Troen på Kristus og håpet som fulgte troen hadde også festet seg hos dem, og de var preget av alt dette: Tro, håp og kjærlighet.
Dette hadde også nådd ørene til forfatteren av Kollosserbrevet, og derfor er det også at han skriver til dem om dette og roser dem for at dette preger dem. Troen, håpet og kjærligheten – vakre, viktige og nødvendige elementer som hjalp dem til å se hverandre og skape gode relasjoner dem i mellom, og som satte tonen, stemningen dem i mellom.
Dette betød ikke at det samtidig ikke også var utfordringer de måtte slite med. Vi vet blant annet at menigheten etter hvert måtte kjempe mot elementer av vrang lære, og det sies også at nettopp i Kollosai fant man de første spor av det som senere utviklet seg til gnostisismen, en retning som kirken fikk store problemer med. Men midt i alt dette hadde de noe som bandt dem sammen, troen på Jesus, håpet om evigheten, og kjærligheten dem i mellom.
Også vi skal få hente vår styrke og vår stemning i troen, håpet og kjærligheten. Ikke som et press eller et stress, men som noe som gis oss utenfra som en gave. Troen, håpet og kjærligheten gis oss jo helt og holdent av nåde, og så gjør det dette med oss at vi på en underlig måte får et slags fotfeste på fast grunn i livene våre. Og tilværelsen og livet og framtiden kan dermed sees med et nytt og annet blikk.
Så la oss ta med oss dette inn også i vår advents- og julefeiring, her også vi kanskje går omkring og leter etter den rette stemningen. La oss takke for at Jesus kom til oss, og at han er tilstede i våre liv og alle menneskers liv i dag.
Da kan det være at stemningen er på plass før vi aner det.
God advent og god julehøytid til dere alle!