Dagen etter, 23. juli, skulle jeg ha en vielse. Det skulle være en gledesdag. Brudeparet valgte å holde fast på vielsen, men det ble en vielse preget av sorg og medfølelse og de første dagenes nummenhet av at dette kunne skje.
Den første tiden etter terrorhandlingen var vi mest opptatt av den ufattelige sorgen mange opplevde, 77 døde, blant dem så mange ungdommer. Så mange liv ble avbrutt, så mange mennesker satt igjen med den dypeste fortvilelse og sorg. Vi gråt med dem som sørget, vi la ned roser både ved Domkirken i Oslo og andre steder i landet, overalt i landet var det noen vi kjente som var rammet. Det var ikke ord for å skjønne omfanget av det som hadde skjedd.
Så kom erkjennelsen av hva dette egentlig var; gjerningsmannen som skjøt ned for fote., som hadde planlagt dette i detalj, hadde et mål som var mer enn det å drepe. Han drepte folk i regjeringskvartalet og han drepte AUF-ungdommer på leir på Utøya. Drapene var politisk motiverte, de var et angrep på våre dypeste verdier: demokrati, mangfold, likeverd. Han ønsket å ramme ungdommer som skulle forme vår fremtid, han ønsket å ramme en regjering som stod for solidaritet og demokrati og mangfold.
Vi må aldri glemme de som ble direkte rammet 22. juli. Flere av de lever med store ettervirkninger av terrorhandlingen. Det er uforståelig for meg at noen kan undervurdere hva det betyr av smerte og savn og lidelse, og snakke om å bruke en såkalt offerrolle fra 22. juli i den offentlige debatt. De som ble rammet fortjener å alltid bli tatt på alvor, få hjelp og støtte, bli respektert. De som overlevde skal ikke måtte skamme seg fordi de overlevde, og bli trakassert for det. Det er rett og slett absurd at det kan skje.
Men 22. juli-drapene rammet mer enn de som ble drept og skadet og mistet noen av sine. De rammet det vi bygger vårt samfunn på: solidaritet, mangfold, demokrati.
I årene etter 22. juli 2011 er det blitt enda viktigere å holde frem disse verdiene. De angripes stadig. De angripes når rasismen får vokse, både den strukturelle rasisme og den som skjer på gata og på nettet, når den usynlige rasismen rammer.
Det skjer når politikere blir trakassert slik at de ikke vet om de orker å stå i politisk arbeid lenger. Det skjer når majoriteten ikke ser at de er en majoritet, men tror deres syn er det normale og objektive. Det skjer når etnisitet og religion krenkes. Det skjer når seksuelle minoriteter diskrimineres. Det skjer når de økonomiske forskjellene blir for store. Det skjer når toleransen og respekten forsvinner. Vi må hele tiden være våkne og ikke tie når uretten vokser.
Kirkene hadde stor betydning 22. juli for ti år siden. Kirkehusene ble samlingssted for minnestunder, lystenning og begravelser – samlingssteder på tvers av politiske, religiøse og kulturelle skiller. Slik har vi også senere opplevd kirkene når tragedier og ulykker rammer.
Men det som ble angrepet 22. juli er også et angrep på kirkens dypeste verdier. Demokratiet bygger på tanken om at alle mennesker er like mye verd, og på at hvert menneske er ansvarlig og skal ha rett til å bli hørt og sett.
Demokrati, likeverd, mangfold ligger i kirkens ryggrad. Å være med og skape rettferdighet og likestilling blant mennesker uansett rase, etnisitet, alder, funksjonsnivå, seksuell identitet, økonomisk yteevne er en direkte konsekvens av det kristne budskap.
Når kirkene nå er med på tiårsmarkeringen 22. juli gjør vi det i respekt for alle som ble direkte rammet, AUF og Arbeiderpartiet først og fremst, men også fordi terroren rammet verdier som er livsviktige for vårt samfunn. Derfor må vi aldri glemme og aldri tie. Vi må ikke tie om uretten som skjer, og vi må ikke tie om mulighetene til å bygge et godt samfunn for alle.
I Den norske kirke i Sør-Hålogaland er det mange markeringer 22. juli. I Evenes vil prestevikar Fredrik Sletbak fortelle om sine erfaringer – som en som opplevde Utøya 22. juli – og hva det har betydd for hans vei videre. I Stamsund vil Nils Kaltenborn delta, han opplevde å være forelder til en som var midt i dramaet som utspant seg på Utøya. I Bodø vil domprosten sammen med ordfører og representanter fra AUF og Arbeiderpartiet både samles ved minnesmerket i parken og i domkirken som ligger like ved. I Mo i Rana er det gudstjeneste med minnemarkering og samling ved Havmannen.
I hele bispedømmet er kirker åpne og det vil ringes med klokkene klokken 12.00.
Jeg ser frem til å delta i minnegudstjenesten i Stamsund kirke, og ønsker alle velkommen til kirkenes markeringer, måtte de bli steder for å minnes men også steder for å finne nytt mot til kamp for demokrati, mangfold og likeverd.
Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Sør-Hålogaland bispedømme