Mark. 16,1-8 (Påskenatt)
Det er kanskje ikke noen følelse som er verre enn redsel. Det alltid en situasjon vi som opplever truende som gir grunn til redselen. Samtidig som følelsen av redsel kan være både ubehagelig og overveldende har den vært avgjørende for at vi som menneskehet har overlevd. Først og fremst fordi det har satt oss i stand til å forstå hva som er farlig, og deretter satt oss i stand til å reagere på truende situasjoner. Følelsen av redsel sitter i det autonome nervesystemet. Det betyr at vi ikke kan styrer følelsen ved hjelp av tankene våre. Blir vi redde – ja, da blir vi redde. Vi kan ikke tenke bort redselen, selv når den er irrasjonell og vi kaller den for angst.
Derfor er det ikke vanskelig å tro at det stemmer at Maria Magdalena, Maria (Jakobs mor) og Salome gikk fra den tomme graven, både skjelvende og ute av seg. De var så redde at de sa ikke et ord til noen om det de nettopp hadde opplevd. Til tross for at de hadde blitt oppfordret til å fortelle det til disiplene.
For meg er det nettopp det som bringer troverdighet til historien. Den dypt menneskelige følelsen av redsel i møte med det uforståelige. Det er ikke til å undres over at situasjonen i graven virket truende. Den ukjente unge mannen, steinen som var rullet bort og Jesus som ikke var der. I møte med denne situasjonen så er redsel den mest forståelige reaksjon. Den er usminket og ærlig.
Redselen kan aldri late som den er noe annet. Den er bestandig en troverdig reaksjon – og derfor blir kvinnenes opplevelse så troverdig.
Så kan ikke hele oppstandelsesfortellingen hvile på Maria, Maria og Salomes opplevelse i møte med den tomme graven. Det er bestandig slik at vi, hver for oss, må gjøre oss opp en mening om vi velger å tro på den. det kan være vanskelig fordi det er så mye som strider med fornuften og våre erfaringer. Men reaksjonen til de tre kvinnene understreker at deres opplevelse er genuin og ekte, og det gjør det lettere å tro på påskedagens fortelling om den tomme grav og oppstandne Jesus.