Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Matt 28,1-10
I dag er det første påskedag. En av kirkens store høytidsdager, om ikke den største. Dagen da vi feirer at livet er sterkest, dagen da vi feirer at ensomhet og angst og sykdom og ondskap ikke er alt i denne verden.
Da kvinnene kom til Jesu grav den første påskedagen møtte de en tom grav og en engel. Engelen møtte den med ordene «Frykt ikke». I jula hører vi også om engler som kom med det samme budskapet. Da var det gjeterne på Betlehemsmarken som fikk høre det samme: «Frykt ikke».
Både kvinnene ved Jesu grav og gjeterne ute på marka var antagelig vel kjent med frykt. Gjeterne var de laveste på samfunnets rangstige, kvinnene hadde klare anviste oppgaver i livet, og var alltid underordnet andre. Så frykt var noe de gjenkjente, og de hadde ofte grunn til å frykte, for deres liv var utsatt.
Når englene kommer med «Frykt ikke budskapet» kunne både gjeterne og kvinnene ved Jesu grav blitt provosert. De visste at frykten ikke er noe som forsvinner så lett, bare ved å få et ord. Det er det mange i vår tid som også erfarer, velmenende ord kan være gode å få, men den dypeste frykt og ensomhet løses ikke alltid ved det.
Både englene på Betlehemsmarken og engelen ved Jesu grav hadde et budskap: «Det er født dere en Frelser», lød budskapet til gjeterne, og «Dere leter etter Jesus den korsfestede, han er ikke her, han er oppstått» fikk kvinnene høre.
Disse to hendelsene, Jesu fødsel og Jesu oppstandelse kom inn i verdenshistorien, inn i menneskenes historie og brakte noe annet enn frykt og død med seg. De som hørte budskapet på beitemarken og ved graven hørte et budskap om at Gud er kommet til vår verden for å dele vårt liv med oss, for å synliggjøre for alltid at det menneskelige er elsket så høyt at Gud selv har tatt bolig i det. Og ikke bare dele livet med oss, men også dele døden, dele smertene, dele håpløsheten og frykten. Dele det å være menneske.
Det går en linje fra menneskebarnet som fødtes i Betlehem til den oppstandne Kristus fra graven: Linjen heter delaktighet og fellesskap med mennesket og menneskets verde. Jula og påsken er et eneste stort rop til oss om at Gud er virkelig, tilstede i mennesket Jesus, hans handlinger og ord, og et rop til oss om at i Jesu oppstandelse skjer det som gir alt håp: Livet er sterkest. Både Guds liv og Guds eksistens, men også vårt liv og vår eksistens. Midt i det mørkeste mørke er det en annen virkelighet, en virkelighet som brøt seg inn i verden da Jesus ble født og da han døde og oppstod.
Både englene på Betlehemsmarken og engelen ved Jesu grav stoppet ikke med bare å forkynne fryktløsheten. De viste også gjeterne og kvinnene veien videre. «Gå til Betlehem og se barnet» sa de til gjeterne. «Gå og fortell at han er oppstått» sa de til kvinnene.
Nettopp fordi de kunne se og de kunne fortelle videre ble ikke dette bare en mytisk fortelling om et gudemenneske, det ble en fortelling om gudommelig nærvær og gudommelig håp gjennom mennesket Jesus og gjennom den oppstandne Kristus.
Alle kristne gudstjenester har dette som budskap. Det er dette som er hele grunnlaget for at vi har en kristen kirke. Men dette budskapet er også slik at vi kan møte det utenfor kirkens hus. I all god menneskelighet, i alt som gir oss pågangsmot og håp i livet finnes gnisten fra Jesu fødsel og Jesu oppstandelse.
Vi kan se det i naturen som gir oss livets gaver, vi kan se det i et medmenneskes smil, i et kunstverk som formidler det som berører livsnerven, i musikk som gir kraft til alt livet er, i forskning som driver verden videre i det godes hensikt, i alt det gode og vakre mennesker kan skape. Alt som kjemper for livet er av oppstandelsen. Alt som kjemper for felleskapet og rettferdigheten er av Jesu komme til jord.
Selv i en annerledes påske er påsken her. Også i ensomheten er påsken her. Også i sykdommen er påsken her. Også i hverdagsgledene over turer og felleskap er påsken her. Også i kampen for alle som lider er påsken her.
For påske er ikke bare ord, men det evige håpet som driver mennesker fremover mot det gode, og det fellesskapet som aldri blir helt borte og som ikke har de grensene vi ellers setter mellom oss. Påske er kallet om aldri å miste godheten og det grenseløse fellesskap av syne.
Når vi tror at Jesus lever tror vi på et håp som bryter inn i tiden med engelens ord: Frykt ikke, han er ikke her, han er oppstått.
«Han stod opp før dagen demret;
ut av natt brøt lyset fram.
Kristus lever, han har seiret;
Evig lever vi med ham.
Han er her og han vi skape
liv der natt og mørke bor:
Kristus lever vi skal bære
Herrens seierstegn på jord»
Norsk Salmebok 2014, tekst John Bell.
Velsignet påske.