- Det føltes godt å være på gudstjeneste blant mennesker jeg kjenner godt og som vil meg vel. Godt å avlegge ordinasjonsløftet i nærværet av nettopp disse menneskene, og flott å bli båret av sangen deres og bønnene deres, forteller Matre.
- Soknerådet hadde sørget for at det ble kveldsmat på Kyrkjetunet etterpå. Så dette ble en skikkelig Hølekveld, med mat for både kropp og sjel. Jeg er glad jeg kunne ordineres i min hjemmemenighet.
- Jeg hadde tenkt meg at ordinasjonsdagen min skulle gå for seg i stillhet. Jeg har jo fungert som sokneprest en god stund nå, så ordinasjonen representerer ikke noe nytt for hverdagen min som sådan. I tillegg nærmer jeg meg 60 år, så dette er ikke en ordinasjon hvor man ser for seg en lang tjeneste som prest i framtida. Men biskop Ernst mener at ordinasjoner ikke skal foregå i stillhet. Så han snakket høyt om det der han var, og sjelden har jeg opplevd at en nyhet sprer seg så fort! For ordinasjoner er ikke dagligdags, og mange ville komme og være med på gudstjenesten.
- Går inn i tradisjonen som er lagt
- Det er mange ting som kan skjule Kristus, sa Anne Lise Matre i prekenen sin.
- Prestene eller predikantene kan skygge for ham fordi de i sin latskap ikke har forberedt seg skikkelig. Eller fordi de ikke tør å ta fram det radikale i bibeltekstene. Eller de kan bevisst forsøke å stille seg selv i sentrum, for det er ganske hyggelig å være i sentrum for folks oppmerksomhet.
- Jeg har kjent på alle disse fristelsene. Så når jeg har stilt meg her på prekestolen akkurat i dag, er det for å markere at jeg går inn i den tradisjonen som de har lagt, de som har gått foran, for å stå på evangelistene sitt fundament, og for å kunne peke på Jesus, han som er kirkens sentrum.