– Jeg har nettopp hatt medarbeidersamtaler, og sitter igjen med en enorm takknemlighetsfølelse og respekt. Du verden så heldig jeg er som får lov å være her.
– Mange av menighetene er på et veldig spennende og godt sted i skjæringspunktet mellom by og land. Vi har en god bygdekultur, et levende dugnadsliv, et godt forhold til kommunene og en stor oppslutning rundt kirkelige handlinger. Samtidig finnes det urbane innimellom.
Ikke trøblete mangfold
Det at det skal være så konservativt her på Jæren, det er en sannhet med store modifikasjoner. Vi har et godt og stort konservativt miljø rundt organisasjonene, men samtidig har vi en stor porsjon levende folkekirkelighet som er like sterk som andre steder. Jeg har ikke opplevd dette mangfoldet som trøblete, og synes det er viktig å formidle at alle hører til i kirken. Jeg ser på meg selv som en konservativ prest, men vi må vokte oss vel for å tro at vi er alene i båten.
Men koronapandemien har gitt en veldig spesiell inngang i prostestillingen, og jeg savner nærmere kontakt med menighetene og soknerådene. Det har blitt litt for mange avlyste gudstjenester.
– Hva er det viktigste for deg som prost?
– Jeg brenner for at prestene skal være gode ledere i levende menigheter. Hovedfokuset mitt er å få disse flotte prestene til å virke best mulig. Hvis de er slitne og trøtte blir de avskrudd, og det er ingen tjent med. Jeg tror jeg har noe å bidra med der, jeg kjenner prestene og også menighetene enda bedre etter hvert.
Vi blir sterke sammen
– Hva tar du med deg som menighetsprest inn i prostejobben?
– Veldig mye! Sokneprest-jobben er utrolig kjekk, man er på mange måter et nav i menigheten. Uten at alt sirkler rundt deg, alt skal ikke handle om presten. Men man får lov å være midt i virvelstrømmen som en levende menighet kan være.
– Hva tenker du er viktige utfordringer for kirken nå?
– Noe av det vi strever med i kirken vår, er at vi ikke er så veldig gode til å jobbe på tvers med fellesprosjekter. Vi blir ofte oss selv nok som menighet. Noe av utfordringen med å være sterke lokalmenigheter, slik vi skal være, er at vi glemmer at vi trenger hverandre og at vi blir sterke sammen. Jeg tror flere ser dette etter koronatiden, og håper vi har lært av dette. Men folk må få lov å bruke energien sin på det de synes er viktig, hvis man tvinger folk blir det bare tull. Likevel håper jeg at jeg som prost kan hjelpe folk å se litt mer på tvers.
Må ikke miste selvrespekten
– Ellers handler noen av de største utfordringene våre om rekruttering, både av prester og av folk som vil være med i kirken. Spennet mellom hva vi ønsker som kirke, og hva vi får til, kan være stort. Det er ikke alle som kommer til å finne seg til rette i en gudstjeneste. Det betyr ikke at de er uvesentlige for oss. Kirkens styrke er at vi kan bringe gudstjenesten helt hjem til folk. Når vi møter folk i en dåpssamtale eller sorgsamtale, og våger å ta fram bibelen og be med mennesker som aldri kunne tenke seg å sette sin fot i en gudstjeneste – da har vi gjort noe av det viktigste og flotteste vi kan gjøre.
Jeg oppfordrer prestene mine til å våge å be på hjemmebesøk. Jeg har aldri opplevd at folk jeg besøker sier nei til det. Vi skal ikke være forlegne på egne vegne. Vi skal selvfølgelig ha respekt for andre, jeg er veldig opptatt av andres trosfrihet, men vi må ha respekt for oss selv også. Når jeg kommer til et hjem som prest, har jeg en tydelig rolle. Da gjør man ikke noe feil ved å spørre om det er greit at man ber som avslutning på en samtale. Vi må ikke miste selvrespekten som prester og som kirke.