Kronikk av fungerende biskop Anne Lise Ådnøy
Vi har bak oss et år med mye fokus på at det er 500 år siden den lutherske reformasjonen startet. Datoen 1.januar 2017 markerer kanskje et større skille i kirkehistorien enn reformasjonsdatoen 31.oktober 1517. Den norske kirke gikk ved forrige årsskifte over fra å være statskirke til å bli et eget rettssubjekt.
Så er vi altså her, mot slutten av det året da et historisk skille mellom stat og kirke fant sted. Ordlyden i grunnlovens §16 er: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke» Dette viser en vilje til kontinuitet, og hele overgangen har vært gjennomført på en måte som skulle skape minst mulig bølger. Loven har tatt i bruk et begrep som må fylles med innhold: Hva er Den norske folkekirke? Handler det om oppslutning og medlemskap? Kan vi være folkekirke uten å ha flertall? Er det blitt en teologisk kvalifikasjon å være majoritetskirke?
De siste tiårene har Den norske kirke brukt utrolig mye krefter på det organisatoriske, og vi er ennå ikke i mål. Innen 31.des skal mange instanser i og utenfor kirken avgi høringsuttalelse til den nye «Tros- og livssynsloven». Et kapittel i den nye loven omhandler Den norske kirke, og er et svar på Kirkemøtets ønske om å få på plass en rammelov som gir kirkens selv frihet til å utforme struktur og organisasjon. Det store organisatoriske arbeidet som førte fram til dannelsen av et eget rettssubjekt har også utfordret et teologisk arbeid med kirkelæren. Dette arbeidet har kommet i skyggen av juridiske og økonomiske avklaringer. Vi må løfte fram at et utgangspunkt for folkekirken er at Gud vil ha folk.
Et av folkekirkens kjennetegn er at den er landsdekkende. Lokalkirken skal være der for alle, også for folk med en tro som ikke så lett kan defineres eller uttrykkes med ord. Som lokalkirke har vi en dobbel lojalitet: til bekjennelsen, med troen på «Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke», og til folk som bor i soknet, uavhengig av religiøs identitet. Folkekirken er forankret i gudstjenesten med ord og sakrament, det er pulsen. Samtidig er folkekirken samfunnsengasjert, og da nærmer den seg det bildet av kirken som vi kan lese om i Det nye testamentet, med en praktisk nestekjærlighet som vant respekt.
Vi skal feire jul, Kristmesse. Det går en linje fra Jesu menneskelighet til kirkens menneskelighet. Kirkebygget, enten i bydelen eller i bygda, står som et fysisk vitne om et nådens evangelium for alle mennesker i lokalmiljøet.
Det er alltid mulig å stille spørsmålstegn ved Den norske kirke er ut fra resultatmålinger og tall. Men fordi kirken og troen er like provoserende menneskelig og guddommelig som Jesus selv, samles stadig vanlige folk i kirka for å ta imot troen og hvile i Jesu kropp.
God jul og velkommen til gudstjenester i folkekirken!