«Hvordan være kirke i en ny tid?» Det er det store spørsmålet den ferske prosten i Ytre Stavanger har jobbet med de siste fire årene. Svarene Tor Magne Nesvik har kommet fram til, er preget av at han tilbrakte halve studietiden i København. Sammenslåinger av ni sokn i bydelen Vesterbro har inspirert til å tenke nytt rundt stordriftsfordeler og det å nå ut til nye generasjoner på nye måter.
– København ligger 10-15 år foran oss i samfunnsutviklingen. Utfordringene som vi har nå har de hatt tidligere, slik som fallende dåpsprosent og gudstjenestesøkning. Samtidig er de midt i folkekirkelandskapet, der også Den norske kirke er.
Intervjuet med Nesvik starter med et forsøk på å lage en liten faktaboks, øverste bit av CV-en, så og si. Men etter få punkter skeier prosten ut i dypere refleksjoner, kirkelige utfordringer og prinsipielle oppsummeringer. 42-åringen har både mye på hjertet og mye han vil ha utrettet. Helst i går.
Så har også jobben hans i årene som prosjektleder vært å gå foran og utfordre, og være tydelig på at det også i kirken er lov å være frimodig og foreslå noe nytt.
– Jeg er utålmodig av natur, medgir Nesvik.
– Hva sier folk når du snakker om sammenslåinger og effektivisering?
– Folk lytter, men det er ikke dermed sagt at de er enige. Vi er stort sett enige om grunntanken i å være folkekirke. Veien dit kan vi ha flere meninger om. Og det er menighetsrådene som bestemmer, det er de som velger retningen. Men er det ett sted i verden vi skulle tørre å gå nye veier, er det vel hos oss i misjonsbyen Stavanger! Vi har jo så mye erfaring med å tenke kreativt om hvordan vi skal nå folk med evangeliet.
Et uforløst potensial
En viktig forklaring på hvorfor Tor Magne fra Tasta endte opp som prost, ligger i Ynglingen, Stavangers KFUK-KFUM-forening.
– Jeg vokste opp der med fotball, ungdomsklubb og Sky Sing. Da jeg hadde siviltjeneste der, ble jeg sikker på at jeg skulle bli prest. Jeg kom også tilbake til Ynglingen som prest, etter å ha vært i Lofoten et år. Så var jeg barne- og ungdomsprest i Stokka før jeg fikk være prest i St. Petri, som også står Ynglingen nært. Det var kjempekjekt! Samtidig fikk jeg erfaringer som gjorde at jeg stilte spørsmålet om vi som kirke jobber på den rette måten. I hvilken grad når vi min generasjon og de som er yngre? Kunne vi nådd dem mer? Det finnes et uforløst potensial i kirken, det er så mange andre måter å være kirke på enn akkurat slik vi har organisert oss.
La ned sin egen stilling
Etter tre år i St. Petri gikk Nesvik dermed over i prosjektstillingen i «Kirken i Stavanger mot 2020».
– Jeg brant for å slå sammen Domkirken menighet og St. Petri, og la som en konsekvens ned min egen jobb som sokneprest i St. Petri. Jeg har vært veldig glad for å se hva det gjør med menighetene å være store. Den norske kirke er organisert i så små enheter at vi ikke utnytter det å være mange. På bygda kan det være fornuftig, men midt i Stavanger er det fem minutters kjøring mellom menighetene! Da kan vi tenke annerledes. Er man mange i en stab, kan man jobbe med det man brenner for i større grad. Flere folk gir større mangfold, mer ekspertise.
– Nå er vi kommet til 2020, hva vil du si er kirkens største utfordring i dag?
– Det er å oppleves relevant for folk. Jeg sier «oppleves» fordi jeg mener vi egentlig er det. Men det hjelper jo lite hvis folk ikke vet om det. Relevant betyr ikke primært å tilby aktiviteter, men å vise at vi bryr oss om folk der de er, med de livene de lever.
Tor Magne Nesvik er gift og har tre barn.
Spent på høsten
2020-prosjektet er en stor del av bakgrunnen for at Nesvik hadde lyst å bli prost. Nå tenker han at han har drømmejobben.
– Å skulle ha overblikket og jobbe med helhet og ledelse sammen med de lokale prestene, samtidig som jeg får lov å være i prestetjenesten selv, det er det som gjør prostejobben så kjekk.
Tor Magne Nesvik ble innsatt som prost i januar i år. Etter kort tid i den nye jobben, ble verden og arbeidslivet snudd på hodet.
– Vi lærte mye om det å være kirke i vår. Om menighetsfellesskapenes betydning. Om avstand og nærvær på nye måter. Det var for så vidt en effektiv måte å bli godt kjent med prestene i prostiet på, da det ble viktig å snakke mye sammen, og jeg er ikke overrasket, men likevel imponert over så mange fine initiativ som menighetene tok for å være kirke i en annerledes tid. Nå er jeg veldig spent på hva høsten vil bringe. Må vi tilbake til skjermene og nye smitteverntiltak, eller kan vi være der vi helst ønsker det; ute blant folk?
Tre punkts-mantra
Uansett hvordan høsten blir, bærer Nesvik en tre-punkts oppsummering fra prosjektårene med seg, et mantra som for ham handler om helt essensielle sider ved det å være kirke.
– En: Vi må være tydelige på at det er omsorgsarbeid vi driver med. I kirken bryr vi oss om folk, alt vi holder på med har et omsorgsinnslag i seg. Dette tror jeg vi må snakke mye høyere om både innad og utad. Slik bygger vi tillit.
– To: Vi må fokusere på at det å være menighet er å gjøre frivillig tjeneste, det er å delta. Her er det bruk for alle. Stabenes oppgave er å forløse frivilligheten.
– Tre: Vi må ha ansatte og prester med hvilepuls. Vi kan ikke være oppkavet hvis vi skal være kloke i møtet med folk. Kirkeansatte skal ha tid til å se andre, og da må vi prioritere knallhardt hva vi bruker tiden på. Det betyr blant annet å tone ned at aktivitetene skjer for aktivitetens skyld. Aktivitetene våre har vi for omsorgens skyld. Vi må kanskje slutte med ting, heller enn å legge på mer og mer.
Landsbypresten på torget
– Hva gjør du for å ha hvilepuls selv?
– Jeg prioriterer, og spør meg selv om det er dette jeg skal gjøre? Men jeg prioriterer alltid det relasjonelle. Det gjør også noe positivt med meg å møte folk, som regel er det noe som gir mer energi enn det tar.
– Hva er folkekirke for deg?
– En folkekirke er en kirke som bryr seg om alle folk. Medlemmer eller ei. Den er med å sette dagsorden i samfunnet, og stiller opp alle dager. Den er til stede og nær. Jeg ser for meg den gresk- ortodokse landsbypresten, som sitter på torget. Han ler med de som ler og gråter med de sørgende. Vi skal formidle evangeliet, og da må vi ha øyne og ører åpne. Det har vi ikke hvis vi kaver rundt. Det handler både om å være synlige og tilgjengelige. Da kan vi ikke ha overfylte avtalebøker.
Fortsatt er Tor Magne Nesvik prosjektleder for Ukirke, «den uredde måten å prøve ut andre måter å være kirke på», som han kaller det.
– 16 menigheter eier Ukirke sammen med NMS, og studentpresten er også involvert. I tillegg til prest, utvider vi nå med ungdomsdiakon. Det er viktig arbeid her og nå, men også noe vi driver for å finne ut og lære noe om det å være kirke for framtiden. Ukirke er som en tenketank.
Gudstjenestefeiring over en lav sko
– Hvor mange menigheter er det igjen i Ytre Stavanger prosti når du er ferdig med prostegjerningen?
– Da har vi tredoblet gudstjenestefellesskapene, men soknestabene er ikke så mange. Det er mange som har misforstått dette med å kutte i antall sokn. Jeg vil ikke legge ned kirker, gudstjenestefellesskapene skal florere! Jeg ønsker at det feires gudstjenester over en lav sko. Gjerne på andre tidspunkter enn søndagene, kanskje i en gymsal? Jeg vil gjerne åpne begrepet litt om hva en gudstjeneste er. Folk er ofte i kirken, men ikke så ofte søndag formiddag. Kanskje vi kan legge hellige handlinger og forkynnelse til tider der folk er samlet?
Ytre Stavanger prosti er preget av høy aktivitet og stor frivillighet, forteller Nesvik.
– Her er det masse engasjement og stabilitet, og liten nedgang i dåpsstatistikken. Vi er på den grønne gren, og det gjør det ekstra kjekt å snakke om framtiden. Vi skal ikke snu opp ned på hvordan det er i dag. Men vi har mulighet til å gjøre noen grep i gode tider, i stedet for å vente til vi kommer dit København kom før de la om.