En halvmeter med håp
Når vi tar bort all innpakning, glitter og stas, er det et veldig enkelt bilde som gjenstår som selve julens hjerte: et sårbart spebarn født inn i en natt så klar og kald, i en krybbe i en stall. Det er et kraftfullt bilde også på vår sårbarhet.
For en tilfeldig forbipasserende må det ha sett ganske hverdagslig ut, men for de første som kom på barselvisitt, ble det klart at det var selve håpet som var født til jord.
Det skjedde så umerkelig og stille. Gatene var forlatt og vertshusene overfylte. Ingen opptog og fyrverkeri for den lille. Men englene, Guds egne budbærere, var der og lyste opp den mørke vinternatten.
Meteren er blitt et velkjent begrep gjennom koronatiden. Av omsorg for hverandre har vi måttet holde avstand, og helseministerens metermål ble flittig brukt som en veileder og et symbol på smittevernet.
I julen erstattes meterens avstand og smittefrykt av en halvmeter nærhet og håp. Julenattens senter er en halvmeter nyfødt kjærlighet, med myk og naken hud som appellerer til vår omsorg for alt som er skjørt. Når Gud lar seg føde inn i vår verden, kommer han på nøyaktig samme måte som da alle vi andre begynte vår livsvandring.
Det var en uventet vending for alle som håpet at Gud skulle gripe inn og gjøre vei i vellinga for sitt eget undertrykte, okkuperte folk. I stedet for å komme som hærfører for en mektig armé, kom han som en ydmyk og sårbar tjener.
Men etter hvert forstod vi at denne fødselen er bekreftelsen på at Gud holder sine løfter. Profetene hadde flere hundreår tidligere snakket om et barn som skulle fødes og være Fredsfyrsten og tegnet på Guds nærvær midt i all sorg og frykt og smerte og ensomhet.
Også denne julen utfordres vi til å elske slik Gud elsker, dele slik Gud deler, være nær hos hverandre og hos de som trenger omsorg og trøst slik Gud etter sitt løfte er nær hos oss i all vår nød. Vi kan omfavne det sårbare, nyfødte barnet i Betlehem ved å omfavne de som er utsatte og nakne i dagens verden.
Slik kan håpet leve videre og julegleden spres.
Biskop Jan Otto Myrseth