For mange er hun et kjent fjes i kirkelandskapet. Helt fra ungdomstiden har Lill Tone Grahl-Jacobsen latt seg engasjere av Den norske kirke, og de siste årene har hun særlig jobbet med kirkens styre og stell. I dag sitter hun som leder av Tunsberg bispedømmeråd, og hun er medlem av Kirkerådet.
Hun brenner for barn, unge og diakoni og har opptil flere favorittsalmer - hver til sitt bruk. Les intervjuet nedenfor.
Lill Tone, hva opplever du som viktig for kirken i tiden som kommer?
- I rollen som folkevalgt er det mange oppgaver som skal ivaretas, og det siste året har mye tid naturlig nok gått med til å tenke kirkelig organisering. Jeg har et håp om at vi finner en god og farbar vei på dette fremover, slik at ansatte, folkevalgte og frivillige kan bruke kreftene til å bygge videre på det gode arbeidet lokalt og skape gode møteplasser med Gud og mennesker.
Vi er fortsatt i pandemien. Den har vært krevende for alle, men jeg er imponert over hvordan ansatte har svingt seg rundt og drevet kirke og skapt fellesskap på nye måter. Noen av disse arbeidsformene må vi ta med oss videre, men jeg tror også det er viktig fremover nå å etablere de fysiske felleskapene igjen enten det er babysang, ungdomstilbud, kor, eldretreff eller gudstjenestefelleskap. De digitale arenaene kan aldri erstatte direkte møter og felleskap vi har med hverandre.
Hva vil du at kirken skal satse på fremover?
- På Kirkemøtet høsten 2021 vedtok vi en ny strategiplan som jeg er stolt av fordi den på en enkel måte peker retning for det kirka skal drive med: «Kirka åpner rom for tro», «Kirka er der livet leves» og «Kirka er mer for flere». Her er det rom for kreativitet og ulike tilnærminger for å oppnå visjonen «Mer himmel på jord», og jeg tror et mangfold av tilnærminger er viktig for å nå ut til flest mulig og flere kan finne sin plass i kirken.
I rollen som folkevalgt, står tre temaer høyt på min agenda. Vi må være en god arbeidsgiver for kirkelig ansatte og inspirerer ungdom til å finne sin arbeidsplass i kirka. For det andre er jeg opptatt av gode måter å møte barn -og unge på, og at vi må lære av de som lykkes godt på dette området.
Avgjørende ungdomstid
Jeg fant selv plassen min i kirka via ungdomskor med solide ledere og musikere, og jeg er evig takknemlig for hvordan jeg ble sett, utfordret til oppgaver og ansvar, ble møtt med enkel og tydelig forkynnelse og fikk gode forbilder som fortsatt betyr mye for meg. Til slutt vil jeg nevne diakoni og dialogarbeid. Jeg blir så glad for alt det spennende arbeidet som skjer på disse områdene, er jeg er stolt av kirkas rolle som en viktig samfunnsaktør.
Endel utrykker at kirken er på vei til å bli en arena hvor politiske agendaer dominerer. Hva tenker du om det?
- Ja, jeg merker meg dette, men er helt uenig. Kirka er landets største organisasjon med 3,6 mill. medlemmer, og den må styres godt. Da Den norsk kirke skilte lag med Staten, var det en klar forventning til oss om mer demokrati i Kirken. Det vil blant annet si at de som styrer skal velges av medlemmene og at flertallet bestemmer, men det er lov å være uenig i beslutningene. Dette synes jeg vi har begynt å finne en god form på nå, og de fleste av oss lever godt med, har felleskap og utvikler vennskap, selv om at vi er uenig i enkelte saker.
Noen hevder at alt var bedre når det ikke var ulike lister de skulle stemme på og at det er listene som har skapt uenighet. Dette synes jeg er å snu saken på hodet. Uenighet og fraksjoner har det alltid vært, men mer i det skjulte. Nå står vi tydelig fram med hva vi mener i ulike saker, og jeg tenker det bidrar til åpenhet og tillit, og ikke minst at vi i praksis viser at det er plass til ulike meninger og syn.
Du har vært bispedømmerådsleder tidligere også. Hva tenker du om å gå på en ny runde?
- Jeg var leder 3 år i forrige valgperiode og i starten av denne perioden. Jeg har hatt en pause, med full innsats på jobben min hvor jeg blant annet ble omdisponert til å lede smittesporingsteamet. I det siste året har Tunsberg fått ny stiftsdirektør som jeg gleder meg veldig til å bli enda bedre kjent med og jobbe tett sammen. Vi er en bredt sammensatt gruppe i bispedømmerådet. Det beriker og utvider våre perspektiver. Jeg sitter nå også i Kirkerådet, og det gir meg en ny og grundigere innsikt i sakene vi jobber med. Det håper jeg også skal merkes i bispedømmerådet.
Hva setter du mest pris på med din lokale kirke?
- Jeg bor i Drammen med korte avstander mellom mange kirker. Nå bor jeg i Bragernes hvor jeg også hadde hele ungdomstiden min, har jobbet som menighetssykepleier, giftet meg og døpt vårt første barn, Men fram til for noen år siden, har jeg bodd og vært engasjert i Fjell menighet. På et vis representerer disse to lokalkirkene ytterpunkter i det kirkelige landskap og hvor kirkerom, ansatte og befolkning åpner elementer jeg setter stor pris på begge steder. Sammen med en flott gjeng har jeg nå engasjert meg i et utvalg i Strømsø kirke som blant annet jobber med å initiere til nye kulturelle og diakonale tiltak. Den vakre trekirken, Drammens eldste trebygning fylles på nye måter. Min lokale kirke er dette mangfoldet.
Har du en favoritt-salme? I så fall hvilken?
- Jeg har vokst opp i en storfamilie med mye sang og musikk, og det å synge sammen og synge i kor, betyr mye for meg. Skal jeg synge for barnebarna når de skal sove, velger jeg ofte Lina Sandells salmer, trenger jeg energi setter jeg på Håpstango og trenger jeg hjelp til å forme en bønn, velger jeg «Gå gjennom byens lange rette gater». Skal jeg fremheve en salme, må de bli den Edvard Hoem skrev til Kong Haralds 70 års dag: «No stig vår song». Når vi har sunget den i Nidarosdomen under Kirkemøtet, fylles jeg av takknemlighet, kjærlighet og nåde.
Henrik Guii-Larsen